Profitører eller entreprenører?
I tiårene som kommer, står velferdsstaten overfor store utfordringer. Vi kommer til å trenge både kompetansen, kapitalen, kreativiteten og kapasiteten som de private kan tilby. Kristin Clemet i Dagsavisen:
Publisert: 17. desember 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Debatten om «asylbaronene» og «velferdsprofitørene» er besnærende og nesten demagogisk.
Umiddelbart virker det hele logisk: For hvorfor skal noen få lov til å tjene, for ikke å si stjele, penger fra fellesskapet ved å sno seg på tragedier, som f.eks. flyktningstrømmen eller andre problemer det offentlige har? De tydeligste motstanderne av at private tjenesteleverandører skal kunne tjene penger, har da også tiltakene klare: De vil forby bruk av private tjenesteleverandører, slik Rødt delvis har fått igjennom i Oslo – eller de vil hindre at det kan tas ut økonomisk utbytte, enten ved å forby det eller ved å påby bestemte organisasjonsformer, som f.eks. stiftelser fremfor aksjeselskaper. På den måten, mener de, vil alle skattepengene komme borgerne til gode. For som det blir sagt: Profitt er sløsing med penger som alternativt kunne gått til en ekstra asyl- eller sykehjemsplass.
Det er ikke lett å besvare slike spørsmål uten å «dissekere» dem. Så la meg forsøke å ta det steg for steg:
Det er ikke mange i dag som forfekter planøkonomi. SV, for eksempel, har for lengst akseptert markedsøkonomien som det beste og mest effektive økonomiske systemet vi kjenner. De vet, altså, at markedet, i gjennomsnitt, skaper en stol, en blyant eller en kafé med mindre ressursbruk enn offentlig sektor ville gjort.
Noe av det «geniale» med markedsøkonomien er at den ikke er et «nullsumspill», men skaper mer velstand. I en svært enkel økonomi er ikke markedsmekanismen mer komplisert enn som så: Et bytte, eller en handel, skjer der fordelen er større enn ulempen for begge parter. Etter at handelen er gjennomført, vil begge parter ha det litt bedre.
Markedsøkonomien ville ikke fungere, hvis den ikke også søkte å generere profitt. Man må ha noe igjen for å satse sin arbeidskraft og tid, sparepenger eller lånte penger. Satser du mye, må det være utsikter til en gevinst, bl.a. fordi det også er risiko for å tape. Et eventuelt overskudd kan selvsagt brukes til tant og fjas, men det kan også spares og reinvesteres i bedriften.
Går man med overskudd, betyr det at man skaper større verdier enn man forbruker. Et underskudd er tæring på ressurser, fordi man bruker mer enn man skaper. I dag er det alminnelig anerkjent at den enorme velstandsøkningen vi har hatt i verden de siste 200–300 år, i stor grad skyldes den moderne markedsøkonomien. De landene som har den mest velfungerende kapitalismen, og som har greid å kombinere den med en velfungerende rettsstat og offentlig sektor, har greid seg aller best. Og i dag kommer mange fremvoksende økonomier etter. Å tjene penger er altså verken galt eller dumt.
Men er det galt, hvis det er det offentlige som er kunde? Er det f.eks. galt at private tjener penger, hvis det er det offentlige som kjøper barnehageplasser, sykehjemsplasser, leger, rengjøring eller asylmottak? Selvsagt er det ikke galt. De private leverandørene gjør i prinsippet den samme jobben–enten de har private eller offentlige kjøpere.
Men det motsatte spørsmålet kan også stilles: Er det dumt av det offentlige å kjøpe av private, eller ville det vært lurere å gjøre jobben selv? Etter min mening bør det offentlige kjøpe av private, dersom private kan levere de samme tjenestene bedre og/eller billigere enn det offentlige kan.
Helt generelt er private bedrifter som regel mer effektive og «lettere til bens» enn offentlig sektor er. Og siden de hele tiden er utsatt for konkurranse, er de som regel også mer innovative. De har rett og slett lettere for å finne på nye ideer og måter å løse problemer på. Begrepet «sosiale entreprenører» er særlig myntet på mennesker som får ideer til hvordan de kan løse typiske velferdsproblemer bedre enn velferdsstaten selv gjør. Om de tjener penger på å gjøre det, kan umulig være viktig, hvis problemene blir løst.
To eksempler kan belyse fenomenet: Vi fikk full barnehagedekning under de rødgrønne på grunn av storstilt utbygging av private. Offentlig sektor hadde ikke kapasitet og kanskje heller ikke kompetanse og kreativitet til å få det til like bra og like fort. Men selvsagt tjente mange av de private penger.
Og vi greier nå (så vidt) å skaffe nok mottaksplasser til flyktninger og asylsøkere, takket være private akuttmottak, som satser og tar sjanser. Skulle det offentlige greid seg uten de private tilbyderne og sittet med masse tomme lokaler i beredskap til en eventuell flyktningkrise, ville det blitt enormt mye dyrere.
Poenget er: Hvis vi kan få barnehageplasser og asylmottak bedre og/eller billigere enn vi ellers ville fått, så spiller det vel ingen rolle om de private har tjent penger?
SV og Rødt leker med tanken om å forby private å tjene penger på å tilby tjenester til det offentlige. Jeg tror det i praksis vil være umulig å trekke en prinsipiell grense for når man kan tjene penger og når man ikke kan gjøre det. Men jeg tror også det vil være en gedigen tabbe.
I tiårene som kommer, står velferdsstaten overfor store utfordringer. Vi kommer til å trenge både kompetansen, kapitalen, kreativiteten og kapasiteten som de private kan tilby.
Publisert i Dagsavisens papirutgave og nyemeninger.no torsdag 17. desember 2015.
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
