Private velferdstilbydere, sløsing og skandaler
Anekdotiske «bevis» er neppe så mye verdt uten at man vurderer all sløsing og alle skandaler, mediedekningen av dem og konsekvensene de fikk.
Publisert: 19. juli 2019
I Dagens Næringsliv 12. juli kommenterer avisens lederartikkel et blogginnlegg jeg nylig skrev om debatten om å nekte kommunene å bruke private til å drifte og levere velferdstjenester til befolkningen (clemet.blogg.no). Rødt og SV vil innføre et slikt forbud, mens det er uklart hva Arbeiderpartiet vil, både når det gjelder omsorgstjenester og oppgaver som rengjøring, kjøkken og renovasjon. De øvrige partiene er stort sett innstilt på å videreføre det som har vært tradisjonen til nå, nemlig at kommunene kan bruke både kommunale, ideelle og kommersielle tilbydere ut fra hva som antas å tjene befolkningen best.
DN sier seg stort sett enig i min analyse, men mener at jeg hopper bukk over selve anbudsprosessen. Ifølge DN får ytre venstreside et overtak i debatten, fordi det er mangelfull styring av slike prosesser i det offentlige. DN viser til søppelskandalen i Oslo og styringen av private aktører i barnevernet på nasjonalt nivå for å illustrere poenget.
DN har delvis et poeng.
Det finnes et utall måter å mikse offentlige, ideelle og private på – mellom ytterpunktene offentlig monopol og fritt marked. Man kan anbudsutsette driften eller tjenesten, innføre fritt brukervalg, gi driftstilskudd til private, subsidiere tjenestene og/eller regulere dem. I alle tilfeller er det avgjørende at det offentlige greier å utforme systemet slik at incentivene til aktørene er i harmoni med fellesskapets interesser.
Dette er ikke et trivielt spørsmål, men det er heller ikke et spørsmål som er løst bare vi overlater alt til det offentlige. Offentlige monopoler har sine egne problemer, som heller ikke er lette å løse.
Problemet med DNs analyse er at den kan etterlate inntrykk av at det offentlige har særlig store problemer når noe skal anbudsutsettes, og at dette derfor har ført til spesielt mange skandaler, enten ved at det er avdekket sløsing og/eller for dårlig kvalitet på tjenestene. Jeg er usikker på om dette er riktig.
Det er ikke mangel på skandaler der det offentlige driver heller. Antallet feil, mangler og avvik som rapporteres gjennom ulike former for tilsyn, er ofte svært stort. Dessuten er det per definisjon vanskelig å vite hvor mye det sløses med midler når virksomheter har monopol.
En viktig forskjell mellom offentlig og privat virksomhet er at konsekvensene som regel blir mye større når det avdekkes feil hos private. Det fikk voldsomme konsekvenser for Adecco da det i 2011 ble avslørt at selskapet hadde brutt arbeidsmiljøloven. Da det i 2012 ble avdekket at Trondheim kommune i stort omfang hadde gjort det samme, fikk det praktisk talt ingen konsekvenser.
Konkrete eksempler og innbilte og reelle skandaler brukes ofte som argumenter i debatten om private velferdstilbydere. Men denne typen anekdotiske «bevis» er neppe så mye verdt uten at man vurderer all sløsing og alle skandaler, mediedekningen av dem og konsekvensene de fikk.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 19.7.19. Se også:
Temaside: Civita om private aktører i velferden
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
