Private aktører kan øke både kapasiteten og kvaliteten i velferden
Det er både rom for, og behov for, konkurranse og private aktører, svarer Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 7. september 2017
Kirsti Bergstø skriver i Dagsavisen 4.9. om hvor viktig det er at velferdstjenestene som det offentlige har ansvaret for, ivaretar dem som trenger tjenestene. Det er jeg helt enig i.
Det jeg ikke er enig i, er Bergstøs påstander om at dette betyr at man må utelukke aktører som driver med økonomisk fortjeneste på oppdrag fra det offentlige.
Bergstø – og mange på venstresiden – hevder det er en motsetning mellom muligheten for å gå med overskudd, og evnen til å levere tjenester med høy kvalitet.
Men det man da ser bort fra, er at å slippe til private aktører, også de som ser mulighet for økonomisk fortjeneste, like gjerne kan gi mer velferd, som mindre. Å la ideelle, ikke-ideelle og kommunale aktører konkurrere på lik linje, er et godt utgangspunkt for å finne de løsningene som både er effektive og har høy kvalitet.
Vi så det i barnehageforliket: Hvis det hadde vært forbudt med overskudd eller utbytte for de som lykkes i å drive et godt og populært tilbud, er det nok ikke mange som ville satset sparepenger, hus, hjem og kanskje en trygg jobb for å forsøke å bygge opp nye – og sårt tiltrengte – barnehager landet rundt. Og til tross for muligheten for utbytte (ifølge Telemarksforsking 0,4 prosent i gjennomsnitt) har foreldre i en årrekke i gjennomsnitt vært mer fornøyd med private barnehager enn med offentlige. Samtidig sparer kommunen pengersom kan gå til andre velferdstjenester.
Vi ser det i Oslos sykehjem. Der skårer de private – både ideelle og kommersielle – sykehjemmene bedre enn de kommunale på subjektive og objektive kvalitetskriterier, ifølge en rapport fra NyAnalyse på oppdrag for NHO Service.
Å rekommunalisere tjenester er i mange tilfeller kostbart i seg selv. Altså blir det færre, ikke flere kroner igjen til å drive sykehjem, skoler og barnehager. Det blir mindre velferd, ikke mer.
Bergstø påstår at det er en innebygd motsetning mellom trygge jobber med god kompetanse og mulighet for profitt. Men stemmer det? Det er mangel på helse- og omsorgsarbeidere i landet, særlig fagutdannede, og etterspørselen etter disse vil bli større i årene fremover. Når de private barnehagene greier å tiltrekke seg flere pedagoger enn de kommunale, er det et tegn på at de tilbyr betingelser som de ansatte etterspør.
En sammenligning utført av Private Barnehagers Landsforbund viser for øvrig at de aller fleste kan forvente bedre pensjon i en privat barnehage enn i en kommunal barnehage som følger KS-tariffen.
En annen sammenligning utført av NHO Service for sykehjem viser at grunnlønnen i gjennomsnitt er høyest for ansatte i private sykehjem for de aller fleste ansatt- og ansiennitetsgruppene. Spesielt for sykepleiere er lønnsvilkårene i private sykehjem gunstig.
Det finnes situasjoner hvor målet om å tjene penger kan komme i strid med samfunnets felles beste. Noen kan utnytte situasjonen, og prøve å ta gevinst uten å levere noen spesielt god tjeneste. Det må vi være på vakt mot.
Men vi må veie de potensielle ulempene opp mot fordelene ved å ha flere leverandører enn bare den offentlige. Offentlig sektor er ikke perfekt, og det finnes en rekke eksempler på offentlig sløsing og misbruk av ressurser. For eksempel er sykefraværet høyere i offentlig enn i privat sektor. Utsikten til fortjeneste kan bidra til at det sløses mindre.
Perfekt konkurranse finnes ikke. Det finnes gode og dårlige kommersielle tjenester, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og ideelle tjenester. Vi bør derfor spørre oss hva som i sum gir et best mulig tjenestetilbud, levert på en mest mulig effektiv måte. Det er både rom for, og behov for, konkurranse og private aktører.
Artikkelen er publisert på Dagsavisens Nye Meninger 5.9.17.