LO bommer i sin kritikk av anbudsutsetting av attføring
Det er for tidlig å hevde at anbudsutsettingen av attføringstjenester for personer med nedsatt arbeidsevne har vært en suksess. Men det er også for tidlig å hevde det motsatte, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 9. oktober 2017
Når LO og Forbundet Ledelse og Teknikk kritiserer anbudsutsetting av attføringstjenester, handler det om alt unntatt det som betyr mest, nemlig om flere kommer i jobb eller ikke.
Det er for tidlig å hevde at anbudsutsettingen av attføringstjenester for personer med nedsatt arbeidsevne har vært en suksess. Men det er også for tidlig å hevde det motsatte.
Det er heller ikke selvsagt at private aktører alltid forbedrer det offentlige tjenestetilbudet. Også vi som tror på konkurransens positive og disiplinerende effekter, må stille de kritiske spørsmålene til gjennomføringen av for eksempel anbudsutsetting.
Dette var noen av mine poenger i en debatt om attføring under Arendalsuka 15. august i år. Debatten, i regi av Forbundet Ledelse og Teknikk (FLT), dreide seg om endringene i anbudsutsetting av attføringstjenester som den sittende regjeringen har gjennomført. Utgangspunktet var en rapport forfattet av Linn Herning og Johan Martin Leikvoll for FLT, «Milliarder, ikke mennesker».
I et innlegg publisert på Nye Meninger og LOs nettsider 5.9, skriver LO-leder Hans-Christian Gabrielsen at «til og med den liberale tenketanken Civita mener (…) at regjeringen undervurderte farene ved kommersialisering av attføringspolitikken». Jeg spurte Gabrielsen hva utsagnet baserte seg på. Jeg fikk til svar at det var basert på mitt innlegg i Arendal, og Gabrielsen la til at han ikke hadde oppfattet at jeg hadde så mange kritiske innvendinger til den rapporten som ble debattert.
Gabrielsen må ha misforstått, jeg har tydeligvis ikke lykkes med å si klart nok hva jeg mener i debatten. For selv om jeg mener vi må diskutere alle sider ved anbudsutsettingen, har jeg flere kritiske innvendinger til rapporten fra FLT.
Min største innvending mot rapporten, er at den dessverre ikke kan si oss noe om det som teller mest, nemlig om det nye systemet fører til at flere får seg jobb eller ikke. Det er selvsagt i FLTs fulle rett å kritisere anbudsutsettingen uten å vite noe om resultatene, men det blir dessverre en litt prematur debatt.
En annen, vesentlig innvending til rapporten gjelder påstandene om at det er skyhøy avkastning på investeringene i denne sektoren. Forfatterne baserer seg på begrepet «totalkapitalrentabilitet» (TKR), som er et mål på virksomhetens overskudd/resultat relativt til virksomhetens eiendeler. Det er altså ikke et mål på hva eierne tjener, for det er beregnet før finansieringskostnader er trukket fra. En bedrift kan derfor ha høy TKR, men allikevel gi lav avkastning til sine eiere. Dette kan for eksempel være tilfellet for bedrifter som driver med høy risiko og har høye lånekostnader.
Men selv om vi ser bort fra at TKR ikke nødvendigvis er noe godt mål på hva eierne tjener, er det flere ting som skurrer.
For det første ser forfatterne på tallene for perioden 2012-2015, altså i perioden før de aktuelle arbeidsmarkedstjenestene kom på markedet i 2016.
For det andre skiller ikke forfatterne på inntekter fra oppdrag for det offentlige, og inntekter på tjenester de yter i det private markedet. Om de tjener godt på det siste er jo helt irrelevant for problemstillingen som diskuteres.
For det tredje sammenligner forfatterne tallene for de aktuelle selskapene med gjennomsnittet på Oslo Børs. Det er en sammenligning som gir lite mening. De aktuelle selskapene er først og fremst arbeidsintensive, mens mye av virksomheten notert på Oslo Børs er kapitalintensiv. Investeringene som er gjort i å bygge opp for eksempel kompetansen til de ansatte eller arbeidsprosessene i attføringsselskapene, blir «usynlige» i regnestykket. Dermed kan den målte rentabiliteten bli langt høyere, uten at den reelle avkastningen til eierne er det.
Skal man først sammenligne et løsrevet tall som TKR, må man i det minste sammenligne selskaper som har omtrent like krav til investeringer i virksomheten. Man ikke kan sammenligne kursvirksomhet med oljeboring, for å si det litt enkelt.
Offentlig sektor generelt, og NAV spesielt, har åpenbart forbedringspotensial. Vi bør derfor prøve ut nye metoder for å øke sysselsettingen i Norge, herunder sette tjenestene ut på anbud. Selvsagt må både positive og negative konsekvenser belyses. Blant annet er det betimelig å påpeke det, dersom det fører til stor markedskonsentrasjon og at bare noen svært få tjenesteleverandører vinner frem.
Selv har jeg pekt på noen vesentlige forutsetninger som må være oppfylt for at konkurranse skal fungere. En av de viktigste er at kvalitet må lønne seg, og dårlig kvalitet må medføre fare for at man taper penger, enten direkte gjennom at man ikke får betalt, eller indirekte gjennom at man mister fremtidige oppdrag og anbud.
Som Rune Jansen Hagen skriver i Aftenposten 5. oktober, er det avgjørende med god velferdsstyring for at konkurranseutsetting skal gi samfunnet gevinster.
Jeg ville anbefalt regjeringen å velge en litt annen strategi for de nye anbudskonkurransene, blant annet for å gjøre det enklere for forskere å måle effekten av endringene. For eksempel kunne de innført anbudsutsettingen på ulike tidspunkter i tilfeldig valgte regioner. Jeg skulle også ønske de våget å prøve ut resultatbasert kompensasjon, altså å gi de private aktørene betalt basert på hvor mange de fikk i jobb, og hvor mange som fortsatt var i jobb etter en gitt tid.
Jeg har ikke noe grunnlag for å si noe om hvorvidt regjeringen «undervurderte farene» ved sin plan for anbudsutsettingen, og derfor har jeg heller aldri sagt noe om det, slik Gabrielsen hevder.
Perfekt konkurranse finnes ikke. Det finnes gode og dårlige kommersielle tjenester, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og ideelle tjenester. Fri konkurranse i regulerte markeder har vist seg å være en god løsning på mange samfunnsområder. Det er ingen grunn til at det ikke skulle fungere, bare fordi tjenesten som leveres er velferd.
Innlegget er publisert på LOs nettsider 6.10.17.
Relatert
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
EØS, anbud og ideelle organisasjoner
Høyesterett har tatt stilling til spørsmålet om Oslo kommune kunne reservere en anbudskonkurranse for ideelle organisasjoner, selv om det fantes andre private tjenesteytere som kunne levere. Et hovedspørsmål var om en slik begrensning av konkurransen kunne forsvares etter EØS-retten.
Et forsvar for dem som jobber heltid
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?