Kvalitet og valgfrihet er viktigst

Publisert: 12. juli 2016

Konkurranse og profitt er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å skape bedre og mer kostnadseffektive tjenester for dem tjenestene er til for – innbyggerne.

Jeg må skuffe Anders Evenstuen i Rødt, som i sitt innlegg i Dagsavisen 6. juni ønsker seg at skattepenger ikke skal ende opp som profitt: Skattepenger ender opp som profitt hele tiden. Profitten fra sykehjem og barnehager er bare en dråpe i det store profitthavet.

Skal det offentlige produsere alt selv?

Hvis man virkelig mener at skattepenger ikke skal gå til profitt, må man straks pålegge landets kommuner å stanse innkjøp av alt fra skrivepapir til snømåking, fra skolebygg til saksbehandlingssystemer. Alt måtte produseres og leveres av det offentlige selv.

Profitten ville forsvinne. Samtidig måtte man dessverre brukt flere skattekroner for å produsere alt man trengte. Selve grunnlaget for at profitt oppstår, er at de private produsentene klarer å produsere til en lavere pris enn det offentlige selv ville gjort for tilsvarende tjeneste. Gevinsten deles – én del tilfaller det offentlige (skattebetalerne), i form av lavere kostnader, og én del tilfaller den private produsenten i form av profitt.

Hva gir best tjenester til publikum?

Det er selvsagt ikke alltid slik at innkjøp er den beste løsningen, og det er nettopp derfor også offentlige virksomheter utfører en rekke oppgaver i egen regi. Avveiningen mellom å utføre en oppgave selv eller å sette bort til underleverandører er, og bør være, en naturlig del av den daglige driften også i offentlige foretak. Målet bør være å få mest og best mulig tjenester til publikum for de skattepengene som brukes.

Motstanden mot å tenke på omsorg for våre nærmeste som en vare som kan kjøpes i et marked, er kanskje forståelig. Men fra et rasjonelt ståsted er det vanskelig å se hvorfor det er så stor forskjell på om sykepleieren som pleier dine foreldre har arbeidskontrakt med kommunen, enn med et selskap som har kontrakt med kommunen. Det viktigste for de fleste av oss er vel hvilken pleie våre nærmeste faktisk får? Og hvis man tror det er umulig for ansatte i private firmaer å levere god omsorg, hvordan kan man da forklare at fastlegeordningen er blant våre mest populære offentlige tjenester?

Feil og regelbrudd får konsekvenser

Det finnes ikke noe system som kan eliminere mulighetene for at mennesker, og dermed organisasjoner, gjør feil. Men i et system basert på konkurranse og søken etter økonomisk avkastning, har man en effektiv sanksjonsmekanisme mot de som bryter med regler eller forventninger. Evenstuen trekker selv frem en rekke eksempler der regelbrudd har fått alvorlige konksenvenser for de involverte selskapene – faktisk har de mistet kontraktene sine.

Når offentlige etater gjør feil, får det sjelden slike alvorlige konsekvenser for de involverte. I etterkant av saken der Adecco mistet sykehjemskontraktene med Oslo kommune, viste det seg at Trondheim kommune også hadde drevet med omfattende brudd på arbeidsmiljøloven. Trondheim kommune ble politianmeldt av Arbeidstilsynet, og saken endte med et forelegg på 200.000 kroner til kommunen, et forelegg som til syvende og sist betales av alle skattebetalerne. Det er liten tvil om at konsekvensene av å bryte loven var langt større for den private aktøren enn for den kommunale.

Profittmuligheter kan skape velferd

Muligheten for profitt kan også bidra til å skape velferd. Barnehageforliket er et godt eksempel. Hvis det ikke var for muligheten til å tjene penger, hadde vi ikke sett en utbygging av barnehager i det tempo og omfang som forliket førte til. Og selv om barnehagemarkedet skiller seg fra et «ekte» marked, ser det ut til at det i stor grad har vært vellykket. Blant annet er foreldre i gjennomsnitt mer fornøyd med de private enn de kommunale barnehagene i Norge, ifølge både EPSI Rating Norges årlige måling, og Difis innbyggerundersøkelse.

Konkurranse også om arbeidskraft

I utgangspunktet er det vanskelig å forstå hvordan det å få flere potensielle arbeidsgivere skal være en ulempe for eksempel for helse- og omsorgsarbeidere. Flere aktører reduserer arbeidsgivers monopolmakt. Det kan gi en sunn konkurranse om kompetansen, noe som igjen kan gjøre ulike yrker i velferdssektoren mer attraktive.

Imidlertid kan det oppstå en uheldig dynamikk dersom kommunen velger å sette et eksisterende sykehjem ut på anbud, og forhandler hardt for å få kostnadene ned, uten å sette tydelige nok krav til kvalitet. Da kan de som jobber der, risikere å bli overført til en privat arbeidsgiver med dårligere vilkår.

Men det er fullt mulig å unngå slike situasjoner, gjennom å sette klare krav til kvalitet. En løsning er å tillate fri (nok) etablering, som for eksempel kan bety å sette minimumskrav til kvalitet og bemanning, og deretter la firmaene konkurrere både om sluttbrukerne og om arbeidskraften. De aktørene som tilbyr dårlige betingelser, vil ha problemer med å tiltrekke seg tilstrekkelig kompetent arbeidskraft – noe som igjen vil gjøre det vanskelig å tiltrekke seg brukerne. Aktører med fornøyde brukere og ansatte vil vinne frem, de andre vil tape.

Men selv uten en så fri konkurranse er det stor risiko knyttet til å tilby dårlige arbeids- og pensjonsvilkår. Det er allerede i ferd med å bli underskudd av kvalifisert helse- og omsorgspersonell i dag, og i fremtiden må aktørene regne med å jobbe hardt for å tiltrekke seg nok og riktig personell.

Konkurranse er ikke et mål i seg selv

Motstanden mot at skattepenger skal gå til profitt virker kanskje logisk rent intuitivt. Og det er heller ikke slik at profitt og konkurranse automatisk gir bedre tjenester. Konkurranse er ikke et mål i seg selv, men det kan gi muligheter til å skape kostnadseffektive og mangfoldige velferdstjenester, som vil være til glede for en stadig mindre homogen befolkning. Det forutsetter at vi klarer å skape en god og velfungerende konkurranse, der de aktørene som leverer god kvalitet premieres, mens de som ikke gjør det, taper. Dette er helt avgjørende for at vi også i fremtiden skal ha råd til brede velferdsordninger.

En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i Dagsavisen 11. juli 2016.