Kristin Clemet om Velferdstjenesteutvalget, mediene og superprofitt

For en uke siden la det offentlige Velferdstjenesteutvalget frem sin utredning.

Temaet som utvalget har behandlet – nemlig de kommersielle og ideelle velferdsaktørenes rolle – er politisk betent, så det er ikke så rart at den engasjerer aktørene selv, deres organisasjoner og de politiske partiene. Men det er ikke dette jeg skal ta opp her.

Det jeg skal ta opp, er hvordan enkelte medier har behandlet utredningen på lederplass, der de særlig har vært opptatt av ett tema, nemlig om det forekommer såkalt superprofitt på de velferdstjenestesektorene som utvalget har behandlet.

Enkelt sagt er «superprofitt» det samme som et urimelig høyt overskudd. Hva som er «urimelig høyt» kan det naturligvis ikke gis et generelt eller statisk svar på – for det avhenger av en rekke forhold.

For å ta et enkelt eksempel: Dersom en kommersiell aktør, som overtar driftsansvaret for en gitt tjeneste, oppnår et svært stort overskudd, kan det skyldes flere forhold. Det kan skyldes at den private aktøren lykkes usedvanlig godt og klarer å produsere en god tjeneste på en rimelig måte, tiltrekke seg mange brukere eller lignende. Men det kan også skyldes at konkurransen er for liten, at kommunens bestillerkompetanse er for svak og/eller at kommunen selv driver svært ineffektivt og bruker egne kostnader som målestokk ved betaling til private aktører.

I en slik situasjon er det ikke nødvendigvis grunn til å kritisere den private aktøren. Men det kan være et viktig signal til kommunen om at den må legge til rette for mer konkurranse, bli flinkere til å inngå kontrakter og/eller effektivisere egen drift. Hvis den ikke gjør det, risikerer vi at den private aktøren har veldig store overskudd over tid, og det er urimelig. Da kan det kalles «superprofitt», og det må man forsøke å unngå. Det er ikke sløsing med skattebetalernes penger at private aktører går med overskudd, men det er sløsing dersom de over tid går med urimelige eller unødig store overskudd. I et normalt marked ville slike store overskudd tiltrekke flere aktører, noe som over tid ville eliminert «superprofitten». Men det vil ikke uten videre skje i denne typen markeder, som er skapt av det offentlige.

Velferdstjenesteutvalget har brukt to år på å forsøke å finne ut om det forekommer superprofitt i velferdstjenestesektorene, og det gjør det selvsagt. Det ville vært oppsiktsvekkende om det aldri oppstår situasjoner hvor private tjener mer enn det som oppfattes som rimelig over tid. Men hovedkonklusjonen til utvalget er klar: «private aktører i velferdssektorene i stort organiserer og tilpasser seg som private aktører ellers», det vil si at de, ifølge utvalget, har litt lavere avkastning enn det som er snittet i sammenlignbare næringer. To av utvalgets medlemmer oppsummerer det slik i en artikkel i DN i dag: «staten har balansert dette bemerkelsesverdig godt. Uten å betale altfor mye har den sikret seg et privat tilbud og bidratt til et bredere utvalg av velferdstjenester».

Utvalget har hatt 12 medlemmer. 10 av dem, inkludert utvalgets leder Kåre Hagen, står sammen om denne konklusjonen og om vurderingen av hvordan man skal regne avkastning og definere «superprofitt». To av medlemmene, anført av Gøril Bjerkan, regner på en annen måte – en måte som resten av utvalget, som i parentes bemerket er faglig tungt, tar fullstendig avstand fra. Men fordi mindretallet regner på en annen måte, kommer de til at det har vært et større innslag av «superprofitt» i velferdstjenestesektorene.

Det er uklart for meg om Aftenposten og Dagbladet, som har skrevet om dette på lederplass, mener å støtte Bjerkans vurderinger eller om de er enig med flertallet.

Det som uansett er ille, rent presseetisk, er hvordan Aftenposten og Dagbladet omtaler den statsråden som fikk overrakt utredningen, nemlig Iselin Nybø. Hun sa da noe som sikkert var nøye gjennomtenkt på forhånd, siden det også sto i en pressemelding: «Det er godt å se at utvalget ikke har funnet utstrakt «superprofitt» i velferdstjenestesektorene».

Det Nybø sier her, er helt presist: Utvalget har ikke funnet utstrakt «superprofitt» i velferdstjenestesektorene, enda de har lett lenge og undersøkt mye. Utvalget er samtidig så redelig at det understreker at det ikke vet alt, og at det gjerne kunne tenke seg å vite enda mer. Men fins det noe utvalg som vet alt og har komplett kunnskap? Ville for eksempel et utvalg overhodet hatt muligheten til å finne ut hva de kommunale tilbudene egentlig koster?

Jeg tror ikke det. Heller ikke dette utvalget er egentlig i stand til å sammenligne private tilbud og kommunal egenregi. Det er nemlig enda vanskeligere å finne ut hvor mye «superprofitt», som da kanskje kan kalles sløsing, som forsvinner inn i det kommunale systemet.

Det er selvsagt helt legitimt at Aftenposten og Dagbladet sier seg enig med Bjerkan fremfor flertallet når det gjelder den faglige forståelsen av hva som er en rimelig avkastning og hva som er superprofitt, dersom det er det de mener å gjøre. Men Aftenposten og Dagbladet nøyer seg ikke med for eksempel å si at de er uenig med utvalgets flertall. De påstår at Iselin Nybø snakker usant, gir en «uriktig fremstilling» og at hun er «manipulerende».

Jeg syns det er ganske grovt.

Dersom Iselin Nybø ikke hadde brukt uttrykket «utstrakt» i sin kommentar, hadde hun snakket usant. Utvalget har funnet eksempler og indikasjoner på (mulig) superprofitt. Poenget er bare at dette ikke er «utstrakt», og at det ikke er det som generelt kjennetegner velferdstjenestesektorene.

Det som generelt kjennetegner dem, er at avkastningen er normal eller kanskje litt lavere enn i sammenlignbare næringer.

Derfor har Iselin Nybø uttalt seg helt sannferdig om utvalgets utredning, og hun fortjener ikke å få høre at hun driver med «manipulasjon», slik Dagbladet skriver. Det er det snarere Dagbladet som gjør.