Kan vi ha tillit til næringslivet?

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Eirik Løkke

Publisert: 12. januar 2022

Norge beskrives ofte som et tillitssamfunn. Dette fordi nordmenn i stor grad har tillit til hverandre og offentlige myndigheter. Den høye tilliten har dype implikasjoner for måten vi organiserer samfunnet vårt på, både økonomisk og sosialt – og betydningen av høy tillit kan neppe overvurderes. Likefullt har flere partier, særlig på venstresiden, argumentert for at vi trenger en tillitsreform i offentlig sektor. Et sentralt premiss er påstanden om at offentlig sektor styres etter markedsprinsipper eller såkalt New Public Management (NPM), hvilket oppfattes som et uttrykk for mistillit. Dette eksemplifiseres ofte med krav til rapportering, dokumentasjon og skjemavelde. Jeg skal ikke avvise ideen om tillitsreform, men foreløpig er det uklart hva regjeringen faktisk mener, og hva en slik reform vil innebære. Det som derimot reflekteres i debatten, er at tilliten til næringslivet er mindre viktig. Dette gjenspeiles også i den politiske retorikken og gjennom utforming av lov- og regelverk.

Partiene på venstresiden har over tid kjørt en hard retorikk mot næringslivet og «de rike». Blant annet gjennom utfall mot næringslivsledere, bedriftseiere og gründere. Det mest påfallende eksempelet er bruken av begrepet «velferdsprofitører», som bevisst eller ubevisst skaper assosiasjoner til bedrifter som samarbeidet med okkupasjonsmakten under 2.verdenskrig. Det er uttrykk for en ganske stygg retorikk – og for å si det forsiktig – ikke spesielt tillitsvekkende.

Det kan også observeres et skifte hos Arbeiderpartiet (Ap); for noen år siden formulerte partiet slagordet «Alle skal med». Retorikken uttrykte en inkluderende holdning som hele samfunnet kunne assosiere seg med. Aps nye slagord «Nå er det vanlige folks tur», er mer ekskluderende. En ting er det komiske i overdrevne forsøk på å fremstå og representere såkalt vanlige folk – noe den britiske popgruppen Pulp legemliggjorde på 90-tallet med kultklassikeren «Common People». En annen ting er de politiske implikasjonene. Selv om det ikke er like enkelt å vite hvem som er «vanlige folk», fremgår det tydelig av retorikken at bedriftseiere («de rike») ikke kvalifiserer som «vanlige folk», og tilsynelatende ikke er blant dem som fortjener samme grad av tillit.

At Rødt og deler av SV sprer profitør-begrepet om seg er ikke så vanskelig å forstå. Men at Ap har omfavnet retorikken er mer overraskende. I forkant av valgkampen varslet Jonas Gahr Støre krig mot såkalt markedstenkning i offentlig sektor. Denne type agitasjon er skuffende, særlig fordi velferdsstatens mange utfordringer gjør at alle gode krefter bør inviteres til å bidra.

Ta barnehageutbyggingen som et eksempel. Er det noen som tror at barnehageutbyggingen, og det påfølgende tilbudet til foreldre, hadde vært like god, dersom dagens retorikk mot private barnehager hadde vært dominerende for 15-20 år siden?

Og hva med det viktige bidraget som mange private bedrifter nå gjør under pandemien, med teste, spore og behandle korona? Er det velferdsprofitører som bidrar til å undergrave velferdsstaten? Som Ap-byråd Robert Steen bekreftet i Dagbladet (26. aug 2020) har kommunen avtale med Aleris, Oslo medisinske senter, Hjemmelegene, Unicare, Side by side, Volvat, Legevisitt og Lovisenberg sykehus – som alle bidrar med livsnødvendige tjenester under pandemien. Dersom deler av venstresiden fikk viljen sin, kunne ikke private bidragsytere levere slike tjenester.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Private velferdsprodusenter representerer ikke noen trussel mot den norske modellen.

Tvert imot.

Den nordiske og norske modellen på sitt beste reflekterer nettopp tillitsbaserte ordninger mellom næringsliv og stat. Norge er et godt land å drive økonomisk aktivitet i, blant annet fordi bedriftene bruker mindre tid enn bedrifter i sammenlignbare land på å forholde seg til og rapportere til staten. Det er årsaken til at Norge veldig ofte scorer høyt på internasjonale rankinger over økonomisk frihet og «ease of doing business». Slike internasjonale sammenligninger er en illustrasjon på hvilken enorm økonomisk gevinst tilliten gir. Det å stole på andre bidrar til mindre transaksjonskostnader i form penger, kontroll og overvåkning. Den negative retorikken mot næringslivet som sentrale aktører på venstresiden bruker, uttrykker et ønske om det motsatte. Næringslivet skal møtes med kontroll og mistillit. Det kan koste skattebetalerne millioner av kroner ekstra i økt byråkrati, i tillegg til all offentlig sløsing som kommer i kjølvannet av offentlige (nesten-)monopoler.

Den høye tilliten vi har i Norge, er antagelig mye mer verdt enn oljen. I så måte er det all grunn til å bygge opp under tillitsbaserte ordninger. Kan hende vi burde se på muligheter for en tillitsreform i offentlig sektor, men hvorfor ikke inkludere næringslivet og private arbeidsgivere i den samme diskusjonen?

Innlegget var publisert i Nordnorsk debatt 10. januar 2022.