Kamp mot stråmenn, Innset
Vi mener at det i velferdstjenester som barnehager og sykehjem bør være større rom for valgfrihet for enkeltmennesket, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund og Kristin Clemet.
Publisert: 22. januar 2017
I Klassekampen 16. januar går Ola Innset hardt ut mot det han mener er en «idylliserende fremstilling av markeder og kapitalisme fra Civita». Men det kan virke som om Innset har stoppet ved overskriftene når han har lest det vi har skrevet.
Hadde han faktisk lest våre publikasjoner og kronikker, ville han sett at vi er enige om mye: Markeder kan svikte. Offentlig regulering og kontroll er viktig. Vi trenger en omfordelende velferdsstat. Det er fornuftig at staten finansierer mange velferdstjenester og i mange tilfeller også leverer dem.
Men Innset argumenterer på sin side som om offentlig sektor er perfekt. Som om det ikke finnes ulemper ved offentlige monopoler.
At menneskene som mottar de private tjenestene, i en del tilfeller er mer fornøyd enn de som bruker det offentlige tilbudet, avfeier Innset som nærmest uviktig. Og han glemmer å nevne at offentlige aktører også stadig vekk bryter arbeidsmiljøloven, kan levere dårlige tjenester og i snitt har høyere sykefravær enn private.
Det er synd for debatten. Det hadde vært mye mer interessant om vi kunne snakke om hvilke styrker og svakheter organisering i markeder og organisering i offentlig sektor har på hver sin side, og ikke minst hvilke løsninger som finnes mellom ytterpunktene fritt marked og offentlig monopol.
Påstander om «slavekontrakter» gjør lite annet enn å fordumme debatten. Vi vet at etterspørselen etter for eksempel helsearbeidere vil øke sterkt i tiden som kommer. Det vil bli konkurranse om arbeidskraften – og den konkurransen vinner ikke den som tilbyr de verste vilkårene.
Vi mener det er viktig å se på mulighetene for å gi oss bedre og mer kostnadseffektive offentlige tjenester. Vi mener at det i velferdstjenester som barnehager og sykehjem bør være større rom for valgfrihet for enkeltmennesket.
Det er tross alt dem tjenestene er til for.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 20.01.17.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
