Hvilket system er best, monopol eller valgfrihet?

Vi må slutte å la anekdotene styre debatten om private velferdsaktører. Vi må heller se på systemet som helhet.

Publisert: 25. februar 2019

Vi må slutte å la anekdotene styre debatten om private velferdsaktører, og heller se på systemet som helhet.

Det finnes gode og dårlige kommersielle barnehager. Det finnes gode og dårlige kommunale barnehager. Ja, det finnes til og med både gode og dårlige ideelle barnehager.

Det finnes private barnehager som sløser bort penger på høye lederlønninger, og det finnes kommunale barnehager som sløser bort penger på unødvendig høyt sykefravær. Det finnes private barnehager hvor det spares inn på bemanningen for å berike eierne, og det finnes kommunale barnehager hvor det spares inn på bemanningen for å dekke opp for overforbruk i andre deler av kommunen.

I et land med nesten seks tusen barnehager, hvor om lag halvparten er private og halvparten er kommunale, er det helt innlysende at det vil finnes skrekkhistorier og solskinnshistorier fra begge sektorer.

I alle situasjoner hvor vi bruker skattepenger på felles goder, vil det være en fare for at noen stikker av med mer penger enn fortjent. Skattepenger som skulle gått til tjenester til borgerne, blir sløst bort på andre ting. En offentlig finansiert, privat barnehage kan svi av pengene på fest og moro. En leder i en offentlig virksomhet kan ansette og overbetale venner og familie, i stedet for å velge den best kvalifiserte søkeren.

Udugelighet kan også forekomme uten overlegg. En dårlig leder i et sykehjem kan forårsake et høyere sykefravær enn nødvendig. En leder for et privat, men offentlig finansiert helsetilbud kan gjøre en feilinvestering i ny teknologi. I begge tilfeller er penger som kunne vært brukt til å finansiere velferd, kastet bort.

Når det offentlige setter ut tjenester til private, er det selvsagt avgjørende å følge opp at aktørene følger spillereglene man har blitt enige om på forhånd. Selvsagt må det føres tilsyn med virksomhetene. Å bryte reglene må få tydelige økonomiske konsekvenser, som at man mister tilskudd. Samtidig må ikke kravene, rapporteringen og oppfølgingen bli for omfattende — man må faktisk la konkurransen gjøre jobben den er ment å gjøre, og heller sørge for at den er velfungerende.

At noen bryter spillereglene, er ikke noe argument for å avvikle hele systemet. Vi avvikler ikke offentlig sektor fordi en kommunal etat har sløst med pengene våre. Vi privatiserer ikke alle norske vannverk fordi en vannverkssjef var korrupt. Og vi bør heller ikke avvikle alle kommersielle barnehager fordi systemet ikke er perfekt.

Det relevante spørsmålet å stille er: Hvilket system gir oss best mulig tjenester, mest mulig effektivt levert, i sum og på lang sikt? Noen vil kanskje mene svaret er offentlig monopol, muligens med spredte ideelle innslag. Jeg mener at et større innslag av private aktører og konkurranse kan være mer effektivt for mange tjenester. Spesielt mener jeg det har vist seg å fungere godt for barnehager.

Det er liten tvil om at det ville vært svært vanskelig å oppnå den høye barnehagedekningen vi har uten at private hadde blitt oppfordret til å investere tid, penger og ressurser i sektoren. Og spør vi norske (og for så vidt også svenske og danske) foreldre med barn i barnehage, er svaret helt klart: I gjennomsnitt er private barnehager best. År etter år. Det betyr ikke at det ikke finnes dårlige private barnehager, men det betyr at det ville være utrolig dumt å avvikle alle de private som driver godt.

Og nei – det er ikke bare å la ideelle aktører ta over. Det er bra de ideelle finnes, men det er naivt å tro at det står tusenvis av ideelle aktører, med milliarder i kapital, klare til å ta over driften av de kommersielle barnehagene.

Finnes det utfordringer ved dagens system? Ja, helt klart. For foreldrene kan valgfriheten være større på papiret enn i virkeligheten. Dermed møtes ikke barnehagene av stor nok risiko for å miste inntekter om de ikke gjør en god jobb.

Dette henger blant annet sammen med at det er for høye etableringsbarrierer, fordi kommunene kan velge å nekte en ny aktør å etablere seg. Når kapasiteten er for lav, spiller det ingen rolle om misfornøyde foreldre velger en annen, plassen blir uansett fylt opp av en annen familie på desperat jakt etter barnehageplass.

At det kan ta flere år før den økonomiske kompensasjonen til barnehagene er endelig beregnet, kan også gi stor usikkerhet som gjør det vanskelig, spesielt for små aktører. I tillegg kan informasjonen til foreldre om kvaliteten i tilbudet bli langt bedre. Sist, men ikke minst, kan det være grunner til å undersøke hvordan det slår ut at kommunene bruker svært ulike summer på hver barnehageplass – spesielt når det er kombinert med en makspris, slik at det faktisk ikke er mulig for foreldre å kompensere dersom kommunen er gnien med barnehagene.

Det finnes utfordringer med å benytte seg av private aktører for å levere offentlige tjenester, akkurat som det finnes utfordringer ved å holde seg med et offentlig monopol. Men å gjøre politiske vedtak basert på anekdoter og enkelthendelser er ikke veien å gå. Politikere som skyver uønskede enkelthendelser foran seg i sin ideologiske kamp, gagner verken de som mottar tjenestene, de som skal levere dem, eller fellesskapets interesse for en mest mulig effektiv velferdsstat.

Denne saken ble publisert i Klassekampen 23.2.19.