Forskjell på offentlig og privat finansierte velferdstilbud
I en lederartikkel i Trønder-Avisa 6. oktober, som kommenterer en artikkel jeg skrev i Aftenposten 3. oktober, ser det ut som skribenten ikke vet forskjell på offentlig finansierte og privatfinansierte velferds- og utdanningstilbud. Kristin Clemet i Trønderdebatt.
Publisert: 15. oktober 2020
I en lederartikkel i Trønder-Avisa 6. oktober, som kommenterer en artikkel jeg skrev i Aftenposten 3. oktober, ser det ut som skribenten ikke vet forskjell på offentlig finansierte og privatfinansierte velferds- og utdanningstilbud.
Ingen politikere kan hindre etablering av helkommersielle tilbud innenfor helse, omsorg og utdanning. Det fins både sykehjem, skoler, sykehus og andre velferdstilbud i Norge som er privat eid og drevet, og som tilbyr tjenester til meget høye priser.
Denne typen tilbud er likevel lite utbredt i Norge, og de er også lite utbredt i mange andre land i Europa.
Det som derimot er mer utbredt, er private sykehjem skoler, sykehus og andre velferdstilbud som er offentlig finansiert. Det vil si at det er det offentlige, og ikke den enkelte elev, pasient eller klient, som kjøper tjenestene.
Det offentlige har ansvaret for å tilby likeverdige utdannings- og velferdstilbud av høy kvalitet til innbyggerne. Ansvaret innebærer blant annet at det også er det offentlige som finansierer tilbudene, fordi de er skattefinansiert.
Det offentlige driver mange av tjenestene selv, men det er samtidig en lang tradisjon i Norge for at det offentlige også kan kjøpe tjenester fra private aktører, både kommersielle og ideelle. Tilbudet til befolkningen drives altså av både offentlige og private aktører. Vi har private sykehjem, sykehus, skoler og andre velferdstilbud, der den eventuelle egenandelen er den samme som den er i de offentlige tilbudene.
Det er mange ulemper med monopoler, og det er mange fordeler ved å bruke et mangfold av tjenestetilbydere. Det kan både øke kompetansen, kapasiteten, kreativiteten og kvaliteten på tilbudet. Og i tillegg øker det altså valgmulighetene for brukerne.
Trønder-Avisa har selvsagt rett i at det ikke er like lett å etablere flere alternative tilbud der befolkningsgrunnlaget er lite som der befolkningen er stor. Slik er det også på alle andre områder. I Oslo er det mange sykehjem, skoler, kinoer, matbutikker og vinmonopol. I Steinkjer er det mindre av alt, og på et lite sted er det kanskje bare ett sykehjem og én skole – og ingen kino eller vinmonopol. Men det er vel ikke et argument mot at Oslo skal ha det?
Mange frykter at vi i fremtiden skal få et mer todelt velferdssamfunn, der noen har råd til å kjøpe de helprivate og svært dyre tilbudene, mens andre må nøye seg med et offentlig og mye dårligere tilbud. Det vil i så fall bety at helsen og velferden vår vil være avhengig av den enkeltes lommebok.
Skal vi unngå en slik utvikling, må vi sørge for et variert tilbud, som ikke er avhengig av den enkeltes økonomiske situasjon. Det sikrer vi best ved at kommunene også bruker private og på den måten bidrar til et mangfoldig og godt tilbud.
Innlegget var publisert i Trønderdebatt 13. oktober 2020.