fritt brukervalg, hjemmesykepleie, hjemmetjenester, omsorg, tryghet — istockphoto.com

Formynderutvalget

Utvalget gjør oss til hjelpeløse ofre, mens de opphøyer seg selv til bedrevitere. Det har ikke vært plass til brukerperspektivet i dette utvalget. Det er et dårlig utgangspunkt for reform.

Kristin Clemet

Publisert: 10. september 2024

Forleden kom det såkalte Avkommersialiseringsutvalgets utredning.

Utvalgets oppdrag var å beskrive hvordan de kommersielle velferdstilbyderne, som utfører tjenester for det offentlige, kan fases ut eller reguleres strengere. Det gjelder blant annet barnehager, barnevern, friskoler, arbeidsmarkedstiltak, eldreomsorg, asylmottak og spesialisthelsetjenester innen rus og psykiatri.

Utredningen er blitt sterkt kritisert på grunn av ideologisk slagside.

Slagsiden er tydelig, både i mandatet, i mistilliten til private, i synet på markedet og i synet på dem som bruker tjenestene.

Flertallet i utvalget har en nedlatende og paternalistisk holdning til brukerne.

De tror at det er for vanskelig for folk å foreta valg, og derfor vil de at staten eller kommunen skal velge for dem.

Ordene «sårbar» eller «sårbare» forekommer 144 ganger i utredningen.

Ordene brukes for å beskrive brukerne eller den situasjonen de er i. Hele modellen som utvalget legger til grunn, innebærer at brukerne er «i en sårbar situasjon».

I noen tilfeller er det selvsagt sant. Små barn kan ikke velge hvilke barneverntjenester de skal få. Men de som velger for dem, kan ha nytte av å kunne velge blant flere tilbud.

I andre tilfeller er problemstillingen ikke aktuell. Det er ikke asylsøkerne selv som velger asylmottak. .

Men foreldre som velger en barnehage eller en friskole for sine barn, en pensjonist som velger hvilken hjemmehjelp hun vil ha eller en person med funksjonsnedsettelser som velger sin egen personlige assistent, er ikke per definisjon «sårbare» eller i en sårbar situasjon.

Forestillingen om at det bare er eliten som er i stand til å velge, eller at eliten vet bedre hva vanlige folk trenger enn de vet selv, er vanlig på venstresiden. Tanken er tydeligvis at de som ikke er så ressurssterke, eller folk flest, ikke vet hva som er best for dem selv og derfor vil velge «galt», hvis de får muligheten til å velge.

Det er flere grunner til at denne tankegangen er problematisk.

Det er selvsagt riktig at mange foretar dumme eller gale valg. Men det er ingen grunn til å tro at det bare gjelder såkalte ressurssvake mennesker. Ofte kan det være motsatt, fordi valget er viktigere for dem som har lite ressurser. Det er som å handle mat: Prisen er viktigere for en med dårlig økonomi.

Men også kommunen kan gjøre dumme eller gale valg. Og når valget rammer alle, blir de negative konsekvensene mye større.

Muligheten til å kunne velge en annen hjemmehjelper, barnehage eller skole, hvis man ikke er fornøyd, er også et godt alternativ til andre, dyrere og mer kompliserte måter å uttrykke misnøye på. Det er ressurskrevende å klage og protestere eller å engasjere en advokat.

Å velge godt og «riktig» har dessuten med selvkontroll og dømmekraft å gjøre. Men selvkontroll og godt skjønn er ikke noe vi er født med. Det er noe vi får med erfaring og ved å prøve og feile.

Det er hverken logisk eller rettferdig at de som i utgangspunktet har minst ressurser, heller ikke skal få muligheten til å oppøve denne evnen.

Det virker ikke plausibelt at mennesker som ikke kjenner oss, og som foretar valg på våre vegne, vet bedre og foretar grundigere og mer omsorgsfulle valg enn vi kan gjøre selv. En politiker eller en ansatt i kommunen vet ikke mer om meg og min families ønsker og behov enn jeg vet selv.

Hva som er gode og dårlige valg, er dessuten ikke gitt.

Mennesker har ulike mål, ulik smak og ulike oppfatninger av hva som er det gode liv. God livskvalitet betyr ikke det samme for alle.

Men selv om folk har ulike mål, betyr ikke det at målene ikke er likeverdige. Derfor er det et gode at foreldre kan velge mellom private Montessori-barnehager, friluftsbarnehager og vanlige kommunale barnehager.

Å ha friheten til å gjøre valg er nødvendig for å oppøve evnen til å ta personlig ansvar. Vi må tenke igjennom de alternativene vi har, ta ansvar for egne handlinger og oppføre oss som myndige mennesker.

Valgfrihet har også med maktspredning å gjøre. Liberale demokratier er pluralistiske samfunn der vi forsøker å unngå stor maktkonsentrasjon. Alle skjønner at vi må ha friheten til å velge mellom flere aviser, flere kulturuttrykk og flere politiske partier. Makten spres når flere får velge.

Det er selvsagt lov å gi oss råd, for eksempel om hva slags mat vi bør spise. Men hvis staten skal frata oss muligheten til å velge, må begrunnelsen være god. Frihet skal ikke være noe vi «får». Det er noe vi har. Derfor er det de som vil innskrenke friheten, som må ha begrunnelsesbyrden.

Et opplagt eksempel, som det er lett å begrunne, er at vi ikke kan velge om vi vil kjøre på høyre eller venstre side av veien. Det er ikke like lett å begrunne hvorfor vi ikke kan få velge rusbehandling eller hjemmehjelp

Det har vært mye ståhei, så tallene vil nok forbause noen: Hele 85 prosent av det skattefinansierte velferdstilbudet i Norge drives og leveres av offentlig sektor. Historisk sett er det et svært høyt tall. Opprinnelig var det sivilsamfunnet som drev velferdstilbudet, men gradvis er det overtatt at stat og kommune.

Bare cirka 15 prosent drives av private, hvorav åtte prosent av kommersielle aktører og syv prosent av ideelle.

Både kommersielle og ideelle aktører må i det lange løp drive med overskudd. Forskjellen er at de som eier de kommersielle virksomhetene, også kan ta ut utbytte.

Dersom de private aktørene greier å gå med overskudd, kan det være et tegn på at de driver mer effektivt enn kommunene gjør, og at kommunene trenger konkurranse og korrektiv. For brukerne betyr det større mangfold og mer valgfrihet uten at vi behøver å betale mer. For de ansatte betyr det flere arbeidsgivere å velge blant.

Flertallet i Avkommersialiseringsutvalget har ingen god begrunnelse for å ville fase ut de kommersielle tjenestetilbyderne, redusere mangfoldet og begrense valgfriheten.

De hevder at vi er for «sårbare» til å kunne velge, at tjenestene er for «komplekse» til at vi greier å vurdere dem, og at det ikke er sant at en tjeneste har høy kvalitet, selv om vi syns det selv.

Men hvordan kan kommunen vite at tjenesten holder høy kvalitet, hvis kommunen (nesten) har monopol? Hva er det Avkommersialiseringsutvalget vet som vi andre ikke kan få vite? Det fremgår ikke av utvalgets utredning.

Utvalget gjør oss til hjelpeløse ofre, mens de opphøyer seg selv til bedrevitere. Det har ikke vært plass til brukerperspektivet i dette utvalget.

Det er et dårlig utgangspunkt for reform.

Teksten er publisert i Aftenposten 8.9.2024.