Det viktigste er at innbyggerne får tjenester av høy kvalitet – ikke hvem som leverer dem

Oppgaven fremover bør være å spørre hvordan vi kan regulere og bruke offentlige, ideelle og kommersielle aktører på en best mulig måte. Det kunne vært et fint oppdrag til et offentlig utvalg.

Kristin Clemet

Publisert: 22. februar 2023

I en merkelig kommentar om bråket i det såkalte Avkommersialiseringsutvalget avlegger Jo Moen Bredeveien meg en visitt (15.2.).

«For 40 år siden fantes det ikke kommersiell velferd i Norge», skriver Bredeveien, men det er feil.

Også den gangen gikk folk til legen, og de aller fleste (fast)leger har alltid vært selvstendig næringsdrivende. Vi hadde også private barnehager, barnevern og eldreomsorg.

Men det er riktig at vi for 40 år siden ikke hadde like mange kommersielle velferdsaktører som vi har i dag. Den gangen hadde vi heller ikke full barnehagedekning, flyktningstrømmer eller lovfestet rett til BPA.

Det er Stortinget som bestemmer hvilke velferdstjenester vi skal tilbys eller ha rett til. Siden 1983 har det vært en enorm vekst i velferdstjenestene, både når det gjelder kvantitet og kvalitet.

I hele denne perioden har vi bygget på samme modell: Det offentlige har ansvaret for at tjenestene blir finansiert og levert, mens de som drifter og leverer tjenestene, kan være både offentlige, ideelle og kommersielle aktører. Ideelle og kommersielle aktører står i dag for om lag 20 prosent av tjenestene, hvorav de kommersielle leverer flest.

Deler av venstresiden vil nå kaste ut alle kommersielle velferdstilbydere. Mitt synspunkt er at det vil være svært uheldig. Jeg mener at vi bør videreføre den pragmatiske holdningen vi har hatt i Norge, og som også har vært Arbeiderpartiets linje: Det viktigste er at innbyggerne får tilgang på tjenester av høy kvalitet – ikke hvem som leverer dem.

Vi hadde aldri fått en så rask utbygging av kapasiteten og kvaliteten i barnehagesektoren uten at kommersielle aktører ble invitert til å være med. Det hadde også blitt svært kostbart å ta imot så mange flyktninger på en verdig måte, uten private asylmottak. Og vi hadde ikke kommet oss igjennom pandemien på en så god måte som vi gjorde uten hjelp fra private.

I årene fremover blir utfordringene enda større, særlig innen helse og eldreomsorg, noe som blant annet er godt beskrevet i Helsepersonellkommisjonens rapport.

Da trenger vi et mangfold av aktører. Det bidrar til å øke kapasiteten, og det bidrar til innovasjon, horisontal læring og større fleksibilitet enn vi ville fått med et offentlig (nesten-)monopol. Det gir også arbeidstakerne og borgerne flere valgmuligheter.

Uten offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud risikerer vi dessuten en større grad av todeling i velferdssamfunnet, der de med best økonomi, selv kan kjøpe private velferdstjenester.

Oppgaven fremover bør derfor være å spørre hvordan vi kan regulere og bruke offentlige, ideelle og kommersielle aktører på en best mulig måte. Det kunne vært et fint oppdrag til et offentlig utvalg.

I stedet fikk vi Avkommersialiseringsutvalget, som fikk et så rotete og dårlig mandat at hele prosjektet havarerte. Det skyldes at regjeringen først ble enig med SV om å nedsette et utvalg med et helt lukket mandat, for deretter å ombestemme seg og gi utvalget et mer åpent tilleggsmandat. Til sammen henger ikke mandatet helt på greip, og det kan ikke overraske noen at dette førte til konflikt.

Jeg har for øvrig ikke ment noe som helst om hvem som bør være medlemmer av utvalget, slik Bredeveien påstår.

Innlegget er publisert i Agenda Magasin 20.2.2023.