Velferdsstaten

Den norske modellen er avhengig av private velferdstilbydere

I Norge har vi lang tradisjon for et godt samspill mellom offentlig og privat sektor i løsningen av viktige velferdsoppgaver. Det har tjent oss godt, så slik bør det fortsatt være.

Kristin Clemet

Publisert: 8. juli 2018

Søndag 24.6. skrev jeg en kronikk i Aftenposten om hvordan det nå blåser en anti-næringslivsvind over det politiske Norge. Mange politikere uttrykker seg lite positivt om næringslivet, og det fattes en rekke vedtak, i Stortinget og i kommunestyrer, som rammer og begrenser næringslivet på en negativ måte.

Denne kronikken har tydeligvis provosert enkelte på venstresiden i norsk politikk.

I Dagsavisen 30.6. skriver Lina Aas-Eng at jeg gjør en feil når jeg glemmer «å skille mellom det private næringslivet og skattefinansierte, kommersielle selskaper» – hvoretter hun kommer med en ramsalt kritikk av kommersielle aktører i velferden – eller det hun mener er «velferdsprofitører» som «berike(r) seg på skattepenger bevilget til velferd».

Etter min mening er det ikke mulig å trekke et absolutt skille mellom det Aas-Eng kaller «det ordinære næringslivet» og den delen av næringslivet som på ulike måter betales med offentlige midler. I den norske modellen er offentlig sektor helt avhengig av private aktører for å kunne utføre de oppgavene den har ansvaret for, og som den har lovet befolkningen.

Det finnes derfor et utall modeller der stat og privat sammen løser oppgavene, og der altså ikke staten eller kommunen selv gjør alt. Noen eksempler: Offentlig sektor kjøper inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 500 milliarder kroner årlig. Driften av mange tjenester, som f.eks. kjøring av kommunale busser, settes ut på anbud. Også tjenester, som f.eks. sykehjem, settes ut på anbud til private. Andre modeller kan være at det er fritt brukervalg, f.eks. av hjemmehjelp, men at offentlige penger følger med. Det kan også gis driftstilskudd til private, slik man gjør til barnehager og fysioterapeuter, og tjenester kan subsidieres, slik man for eksempel gjør når det gis refusjon ved kjøp av legemidler. I tillegg kan tjenester reguleres, men ellers overlates helt til private, slik man gjør med drosjenæringen.

Norge har altså tatt i bruk hele spekteret av muligheter mellom det frie markedet og det offentlige monopolet. Og det har vært bred politisk enighet om at dette samlet sett gir bedre resultater enn om det offentlige skulle stått for alt selv. Av og til bidrar de private med økt kvalitet og mer innovasjon, andre ganger med kapasitet, slik det var etter at barnehageforliket ble inngått. Nå ønsker Arbeiderpartiet hjelp av kommersielle aktører til å håndtere eldrebølgen ved å få dem til å bygge boliger der flere kan bo lenger.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, må de private aktørene få betalt for det de gjør – og den betalingen kommer selvsagt fra staten eller kommunen, hvis inntekter kommer fra skatt fra borgere og bedrifter (og oljen). Men det viktige for skattebetalerne og brukerne av tjenestene, er jo ikke om det offentlige selv gjør alt eller får hjelp av private til å løse oppgaven. Det viktige er at ressursene brukes mest mulig effektivt, og at produktene og tjenestene har best mulig kvalitet. Dersom en privat virksomhet kan levere like god kvalitet med mindre bruk av ressurser enn det offentlige kan, kan det være et tegn på at private virksomheter kan være mer innovative og effektive, og at offentlig sektor kan ha noe å lære. Også offentlig sektor trenger institusjonell læring.

Alle slike modeller, som jeg her har nevnt, krever et regelverk og rammer som blant annet kan sikre at konkurransen er rettferdig, og at brukerne får det de er lovet. I et notat som min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet («Velferdsinnovatørene»), beskriver hun de forutsetningene som må være til stede for å slippe til private. Men som alle vet: Dette er vanskelig, og det går ikke alltid bra, slik vi har sett eksempler på, blant annet når det gjelder avfallshåndtering i Oslo. Men at det gjøres feil, at noen utnytter situasjonen, eller at et regelverk må justeres, må veies mot fordelene ved å ha flere leverandører enn det offentlige, altså mot ulempene ved å ha et offentlig monopol. For heller ikke offentlig sektor er perfekt. Også i offentlig sektor gjøres det mange feil, og det finnes en rekke eksempler på sløsing og misbruk av ressurser. Dessuten er monopoler sjelden bra.

Aas-Eng tegner en karikatur når hun beskriver de private barnehagene – som om de er passive mottakere av skattepenger som eierne beriker seg selv med uten å bidra med noe godt. Jeg utelukker ikke at rammene og regelverket for tilskudd til private barnehager bør justeres, men en slik debatt er det vanskelig å få til med dem som bare roper på forbud og omtaler de som eier og driver barnehager så negativt som Aas-Eng og andre gjør.

Oppfatningen hennes stemmer for øvrig dårlig med det inntrykket foreldrene til barna har. I tidenes største foreldreundersøkelse, som nylig ble gjennomført av Utdanningsdirektoratet, der 106.000 foreldre deltok, gjør de private barnehagene det bedre enn de kommunale nesten på alle områder det er spurt om. Av 30 spørsmål som ble stilt, er det bare ett der de kommunale barnehagene skårer bedre enn de private.

I Norge har vi lang tradisjon for et godt samspill mellom offentlig og privat sektor i løsningen av viktige velferdsoppgaver. Det har tjent oss godt, så slik bør det fortsatt være.

Artikkelen er på trykk i Dagsavisen 6.7.18.