Piketty og ulikhetsdebatten
I Norge er forskjellene fortsatt eksepsjonelt små, internasjonalt sett. Det betyr at vi bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. For store forskjeller bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og fordrer ikke en helt ny samfunnsmodell. Thomas Piketty har stilt noen viktige spørsmål, men svarene må vi finne andre steder, skriver Marius Doksheim i VG.
Publisert: 12. desember 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Thomas Piketty, som i dag gjester Norge, har med sin bok Kapitalen i det 21. århundre gitt nye omdreininger til ulikhetsdebatten. Hans budskap, veldig kort oppsummert, er at de økonomiske forskjellene i verdens rike land har økt de siste tiårene, og at de mest sannsynlig vil fortsette å øke fremover. Årsaken er at avkastningen på kapital vil være høyere enn den økonomiske veksten, og at de som sitter på formuer, dermed vil tjene mer enn de som lever av lønnsinntekt.
Ulikhetsveksten er spesielt høy i USA. Der har de rikeste 10 prosentene stått for mer enn tre fjerdedeler av inntektsveksten de siste tiårene. Norge og andre land er ikke i samme liga – i Norge er det omtrent tre tiendeler som har tilfalt de rikeste 10 prosentene av befolkningen. Mye tyder dessuten på at en betydelig del av ulikhetsøkningen i Norge kommer av at de rikestes inntekter registreres bedre enn før.
Det er en rekke momenter som nyanserer, modererer og motsier Pikettys beskrivelse av ulikhetsproblemet. Vi vet ikke om fremtidsprognosen vil slå til. Foreløpig er det veldig få som har omfavnet hans forslag til løsninger. Men likevel: Debatten om hvorfor vi har sterkt økende ulikhet i noen land, og mye mindre økninger i en del andre land, er viktig. Det bør være et mål å unngå en fremtid med store økonomiske forskjeller i befolkningen.
Økonomiske forskjeller kan være rettferdige. Det er få som mener at alle bør tjene det samme, uansett utdanning, innsats eller resultater. Forskjeller kan også være positivt, i den grad de gir incentiver til å skape, ta risiko, stå på og tenke smart. Selv store formuer kan oppstå og vokse på forståelige og rettferdige måter. Demokratiske og kapitalistiske samfunn er bygget på et ideal om meritokrati, der innsats og evner belønnes.
Men forskjeller kan også være urettferdige. Thomas Piketty er spesielt opptatt av én mulig kilde til urettferdighet, som kan oppsummeres i hans enkle formel r>g: Når avkastningen på kapital er høyere enn den økonomiske veksten, vil formuer vokse raskere enn økonomien for øvrig, og dermed vil forskjellene mellom kapitaleierne og resten av oss stadig øke. I den grad det er tilfellet, vil koblingen mellom innsats og resultat til slutt forsvinne. De fleste syns det er rettferdig at barn kan arve sine foreldre. Men hvis arvinger, i generasjoner etter at noen har skapt formuene, fortsatt kan nyte godt av sine forfedres innsats, bare fordi kapitalavkastningen er høyere enn inntektsveksten, kan det underminere de meritokratiske verdiene.
Det finnes også andre kilder til ulikhet, som Piketty legger mindre vekt på. Mye tyder for eksempel på at spesielt USA, men også mange andre land, opplever strukturelle endringer som påvirker både den økonomiske veksten og fordelingen negativt: Verdiomfordelende aktivitet blir viktigere enn verdiskapende aktivitet, slik det er når det blir viktigere å kjempe gjennom politiske fordeler enn å vinne frem i markedskonkurransen.
Kapitalismen sprer velstand, løfter de fattigste, bidrar til demokrati og forbinder innsats og resultat. Markedsøkonomiens fremvekst har gjennom historien vært forbundet med en kamp mot privilegier og for sosial mobilitet. Men dersom vi får en utvikling der ulikhetene blir selvforsterkende, og de rikeste trekker stigen opp etter seg ved for eksempel å svekke konkurransen, vil viktige positive sider ved kapitalismen forsvinne.
Selv om Piketty har bidratt til en viktig debatt, er det liten grunn til å se til hans bok for å finne løsninger. Når han vil konfiskere kapital gjennom skatt, tar han for lett på de problemene som vil oppstå når det ikke lenger spares, investeres og skapes.
Kapital og investeringer er nødvendig for å skape næringsvirksomhet og arbeidsplasser. Som professor Kalle Moene skriver i forordet til Pikettys bok: Kapitalistene er arbeidstakernes sparegriser. Kapitaleiere investerer, det gir modernisering og økt produktivitet, og det igjen gir høyere lønninger. Å strupe kapitalen ved kilden vil ganske raskt gi nye problemer.
Det finnes bedre løsninger, og vi i Norden har så langt basert oss på en modell der man har oppnådd høy grad av likhet uten å utfordre det private eierskapet. Denne modellen kan inspirere også til nye løsninger.
Koordineringen på arbeidsmarkedet bidrar til en sammenpresset lønnsstruktur, som gir bedriftene incentiver til effektiv drift og omstilling. Velferdsstaten bidrar, på sitt beste, til å omstille arbeidsstyrken og til at også de som taper i markedskonkurransen, kan holde seg flytende.
En oversett, men svært viktig årsak til både likhet og velstand i Norge, er det spredte eierskapet av bolig. De aller fleste i Norge eier sitt eget hus. Om Piketty har rett, og avkastningen fremover blir høy, er det viktig at det fortsatt legges til rette for et slikt eierskap. Med det vil svært mange få del i de økende inntektene fra kapital. Det er også fornuftig å se hvordan man eventuelt kan utbre eierskapet også til andre typer kapital.
I ulikhetsdebatten er det nødvendig å minne om at de største forskjellene ikke er mellom innbyggerne i verdens rike land, men mellom rike og fattige land. I dag er det innbyggerne i det som tidligere var noen av verdens fattigste land, som merker markedsøkonomiens positive sider best. Halvparten av verdens inntekter tilfaller nå mennesker i fattige og fremvoksende land – en økning på ti prosentpoeng bare det siste tiåret. Tiltakene for å hindre for store forskjeller i rike land, kan ikke være slike som hemmer utviklingen i fattigere land. Handel, migrasjon og teknologisk utvikling vil ofte bidra til større ulikhet i Norge og andre land, men samtidig redusere ulikhetene globalt.
Likhet er bare en av mange verdier i gode samfunn. Tiltakene for å unngå økende ulikhet, må veies mot tiltak som sikrer økonomisk vekst, arbeidsplasser og høyere inntekter. Skattesystemet kan og bør skattlegge høyere inntekter hardere enn lave inntekter, men må samtidig legge til rette for verdiskaping og investeringer. I Norge er dessuten forskjellene fortsatt eksepsjonelt små, internasjonalt sett. Det betyr at vi bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. For store forskjeller bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og fordrer ikke en helt ny samfunnsmodell. Thomas Piketty har stilt noen viktige spørsmål, men svarene må vi finne andre steder.
Innlegget er på trykk i VG 12.12.14. Se også:
Civita-notat nr. 11 2014: Thomas Piketty – Nyansering og mulige løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
Formuesskatt er lite treffende for omfordeling
Helsetjenester – offentlig, privat eller begge deler?
Det er på tide å kutte i sommerferien
Spørsmål til Aaberge
Nok et utvalg om barnefattigdom
