Pålagt fritid
Å pålegge nordmenn å ta mer fri, slik MDG ønsker, vil være dyrt, usosialt og dessuten dårlig for miljøet, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 2. mars 2018
Å pålegge nordmenn å ta mer fri vil være dyrt, usosialt og dessuten dårlig for miljøet.
Miljøpartiet de Grønne vil redusere nordmenns arbeidstid. Vi bør på sikt ned til sekstimersdagen, mener partiet, med henvisning til at dette vil redusere den økonomiske veksten, og dermed forbruket, sammenlignet med alternativet. Forslaget forsvarte de senest i NRK Debatten torsdag 22. februar.
Partiet mener at dette verken skal bety redusert lønnsnivå eller reduksjoner i velferdsstaten – det skal alene skje gjennom at vi tar ut økt produktivitetsvekst i mer fritid. Men jeg forstår allikevel forslaget slik at det ikke skal være noe hver enkelt arbeidstaker, eller deres organisasjoner, skal forhandle om og vurdere selv, det er noe som skal vedtas politisk.
Det er mange problemer med dette forslaget. For det første vil en slik regulering gripe sterkt inn i forhandlingsfriheten mellom partene i arbeidslivet, og gjør arbeidsmarkedet mindre fritt. For det andre er det svært urealistisk å tro at slik kinderegg-politikk lar seg gjennomføre i praksis. Bare for å beholde velferdsstatens ytelser og tjenester på dagens nivå, er vi nødt til å jobbe mer i gjennomsnitt. Dette skyldes de demografiske endringene som gjør at vi blir stadig færre i arbeidsfør alder, sammenlignet med antallet eldre. Hver og en av oss som jobber må altså bære en stadig tyngre finansiell byrde – både fordi pensjonene finansieres av løpende skatteinntekter, og fordi en eldre befolkning gir høyere utgifter til helse og omsorg.
Perspektivmeldingen viser hvordan økt arbeidsinnsats kan hjelpe oss med å løse denne utfordringen. Særlig effektivt kan det være å få kvinner til å jobbe mer heltid. Det betyr selvsagt ikke at folk skal tvinges til å jobbe lenger enn de vil. Men det kan bety at vi må tenke mer som man gjorde i pensjonsreformen også på andre områder i arbeidslivet: Det bør kanskje lønne seg (mer) å øke stillingsprosenten sin, og de som velger å jobbe mindre, bør i større grad bære det økonomiske ansvaret selv. Det må også gjøres en stor innsats for å få arbeidsdeltakelsen blant ulike grupper opp, blant annet hos innvandrere.
Men MDG vil altså gå aktivt inn for det motsatte, gjennom å redusere arbeidsinnsatsen hos alle – også helt vanlige, friske og arbeidsføre arbeidstakere som ikke har noe ønske om å kutte ned på jobben.
Samfunnsøkonomisk er det galskap. I tillegg til utfordringene for finansieringen av velferdsstaten, nevnt over, har det også direkte økonomiske konsekvenser for den enkelte, og sannsynligvis er konsekvensene mest alvorlige for de som har minst fra før. Det er de som vil merke fraværet av reallønnsvekst hardest. Det er de som vil merke den reduserte etterspørselen dette kan føre til hardest. Mange av dem vil også rammes når konkurranseutsatt virksomhet, for eksempel innen industrien, taper i den internasjonale konkurransen. Annet er ikke å forvente når alle norske bedrifter pålegges særegne konkurranseulemper som slike begrensninger i arbeidstid vil være. Ulempen for norske bedrifter vil også gjøre det langt vanskeligere for de bedriftene som skal skape de nye arbeidsplassene, når mange tidligere arbeidsoppgaver overtas av roboter og algoritmer.
MDG mener at fordi det kan bli færre arbeidsplasser i fremtiden, så må vi kutte ned arbeidstiden for å fordele arbeidet på flere. Det er dessverre ren ønsketenkning. Det har dessuten vært prøvd ut før: I Frankrike satte man ned arbeidstiden for å motvirke arbeidsledigheten. Resultatet ble like høy arbeidsledighet, men lavere økonomisk vekst – og dermed færre ressurser å fordele, og mindre penger til å finansiere offentlige tjenester med. Det går gjerne hardt ut over — nettopp — de arbeidsledige.
Men også ut fra MDGs egne målsetninger er forslaget dårlig. Økonomisk vekst er en del av løsningen for miljøet og klimaet, ikke problemet i seg selv. Det er økonomisk vekst som gjør at vi kan sette krav til produktene og tjenestene vi omgir oss med. Økonomisk vekst gjør at vi kan ta oss råd til å utvikle ny teknologi – og for eksempel betale dyrere for mer miljøvennlig teknologi, i det minste i en overgangsperiode. Ikke alle miljøinvesteringer betaler seg selv i kroner og øre. Eller for å ta et historisk eksempel: Problemet med gasser som skadet ozonlaget ble ikke løst gjennom at vi gjorde alle så fattige at de ikke hadde råd til kjøleskap og hårspray. Det ble løst gjennom at vi hadde råd til å utvikle mer miljøvennlige alternativer, og bytte ut de gamle kjøleskapene med nye.
MDG velger allikevel å kjempe for en politikk som verken vil hjelpe klimaet eller miljøet, som neppe vil øke sysselsettingen, som vil føre til dårligere offentlige tjenester og et fattigere Norge. Det er på høy tid å legge bort romantiseringen av økonomisk nullvekst.
Innlegget er publisert hos Minervanett 28.02.2018.
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
