Økonomisk politikk

Finnes det partier som tør å programfeste upopulære reformer?

Det er tid for å lobbe. Og for å holde igjen. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 22. oktober 2019

Det er nå seks uker siden vi hadde valg i Norge.

En valgdag blir ofte beskrevet som en «feiring av demokratiet» eller som «17. mai og julaften på én gang».

Men demokrati er ikke bare valg. I mange land utfordres det liberale demokratiet, til tross for at det avholdes valg.

Også i Norge, som er et grunnfestet liberalt demokrati, er folkestyre noe mer enn valg. Demokrati er også det som skjer mellom valgene.

Vi «stemmer» nemlig hver dag også med alle de andre valgene vi gjør, når vi bestemmer hva vi skal bruke pengene våre, fritiden vår og engasjementet vårt på. Det er litt «17. mai og julaften» hver dag.

Partiprosessenes gylne øyeblikk

Akkurat nå og i månedene som kommer, er det et gyllent øyeblikk som veldig få legger merke til eller vekt på: De politiske partiene har nedsatt eller er i ferd med å nedsette programkomiteer som skal komme med forslag til hva partiene skal gå til valg på i 2021.

Programprosessene i partiene engasjerer dem som er aktive medlemmer i partiene. Men det er ikke mange.

Den siste undersøkelsen jeg har sett, er to år gammel og fra SSB. Der fremkommer det at bare syv prosent av alle som er over 16 år, er medlem av et politisk parti, og det blir gradvis færre. Bare to prosent er aktive medlemmer av et parti.

Engasjert, bare ikke i partipolitikk

Men dette betyr ikke at folk i Norge ikke bryr seg eller er passive på fritiden.

Det er for eksempel bare 23 prosent som ikke er medlem av noen organisasjon overhodet. Folk flest er altså engasjert, og folk har meninger og synspunkter på hvordan det bør være i et samfunn som det er godt å leve i. Det er bare ikke så mange som engasjerer seg i partipolitikk.

Det mange kanskje ikke er klar over, er at prosessen med å forme standpunkter til skatt, skole, samferdsel, sykelønn og sosiale goder starter et helt annet sted enn i regjeringen og på Stortinget. Den starter i partiene når de skal lage programmer.

Og programmene er viktige. De som stiller til valg for partiene, er forpliktet til å følge dem, med mindre de har reservert seg før valget. De er selvsagt ikke forpliktet til å få gjennomslag for alt, for da måtte partiet deres ha fått over 50 prosent av stemmene. Det er det ingen partier som får i Norge nå. Så for å være helt presis, har stortingsrepresentantene bare lovet at de skal arbeide så godt de kan for å få gjennomført mest mulig av partiets program.

Programmenes utfordringer

Partiene har ofte høye ambisjoner når de starter arbeidet med programmene. De vil gjerne finne gode løsninger på problemer, og de vil gjerne presentere en politikk som velgerne vil ha. De vil være nytenkende og utfordrende.

Dessverre blir ofte programmene veldig lange, detaljerte og tekniske, fordi partiene prøver å ha en politikk for «alt». To av de minste partiene, Venstre og KrF, har de klart mest ordrike programmene. Samtidig er partiene redde for å love for mye, derfor blir det veldig mange formuleringer som er ganske uforpliktende. Det er forskjell på å gjøre noe og å vurdere å gjøre noe.

Hvis partiene er forsiktige, kan det også skyldes at de av erfaring vet at det vil komme mange saker som de må ta stilling til i løpet av fireårsperioden, som de ikke kan forutse når de lager program. Finanskrisen og flyktningkrisen er eksempler på uventede hendelser som krever mye politikk. Men det kommer også mange andre og mindre saker, der politikerne ikke kan finne veiledning i programmet.

Ufortjent dårlig klang

Programkomiteene er som regel svært interessert i få innspill fra medlemmene, men også fra andre. Det kan være innspill de får i det åpne rom eller i direkte kontakt med velgere.

Ordet «lobbyisme» har fått en negativ klang hos mange. Men det betyr ikke noe annet enn at det er kontakt og kommunikasjon mellom en person, bedrift eller organisasjon og en eller flere politikere for å informere om noe og/eller påvirke politikken. Det er selvsagt både legitimt og bra.

Den kunnskapen og erfaringen som mange har, kan gjøre den politiske debatten mer opplyst. Jo flere som tenker, jo bedre. Når flere sider av en sak blir belyst, er det lettere å komme frem til en god løsning. I månedene som kommer, kan det derfor være både lurt og viktig å lobbe!

Likevel, politikerne kan få et problem de skal lytte til alle som vil påvirke dem.

Organisasjoner som henvender seg, vil gjerne ha mer penger til seg og sine formål. Forslagene handler som regel bare om det som skal prioriteres opp og ikke om det som bør eller kan prioriteres ned. Programkomiteene trenger derfor også forslag som kan gi balanse i budsjettene og bidra til en bærekraftig velferdsstat.

Forskjell på lobbyisme og forslag

I Civita driver vi ikke med lobbyisme, men vi har mange forslag som vi håper at ulike partier vil vurdere. Vi har så langt publisert nærmere 400 utredninger som spenner over en lang rekke temaer. Mange av dem inneholder forslag til ny politikk.

Mine kolleger i Civita har for eksempel nylig vist hvorfor og hvordan vi kan redusere det statlige eierskapet, gjøre noe med «det glemte» Folketrygdfondet, gjøre statsbudsjettet til et klimabudsjett i tråd med 1,5-gradersmålet, bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, gjøre bistandspolitikken mer effektiv, øke arbeidstilbudet og styrke det frie brukervalget i kommunene.

Vi vet at en del av forslagene som kommer fra Civita, er kontroversielle.

Det er ikke så mange som ønsker å stramme inn sykelønnsordningen, innføre egenandeler i høyere utdanning, redusere formuesskatten eller innføre en form for skatt på bolig og eiendom. Men i en programprosess bør det være mulig å sette seg inn i andres argumenter, omprøve egne posisjoner og tenke høyt også om det som er kontroversielt.

Trenger reformer som vil smerte

I Norge lever vi ganske høyt på oljepenger nå. Om lag hver sjette krone på statsbudsjettet er en oljekrone. Det har gitt oss verdens største offentlige sektor (blant demokratiske land) uten at vi behøver å ha verdens høyeste skattenivå.

Dette kan ikke fortsette.

Oljeinntektene vil gradvis få mindre betydning, samtidig som demografiske endringer på mange områder vil kreve enda høyere offentlige utgifter. Det kan bety en kraftig økning i skattene og/eller store kutt i offentlige utgifter, hvis vi ikke gjennomfører reformer som styrker verdiskapingen, og som kan få oss til å arbeide mer og smartere.

Problemet er at reformer vil smerte små og store grupper – ja, kanskje til og med et flertall.

Det er ikke noe politikere liker å gjøre, men i årene som kommer, blir de nødt. Bønder vil gjerne overlate gården til neste generasjon i bedre forfatning enn den var i da de selv overtok. Vi bør ha det samme målet for velferdsstaten, det norske samfunnet og kloden vår.

Det skal bli spennende å se om det finnes partier som tør å programfeste upopulære reformer, eller om programmene fortsatt vil fremstå som lange ønskelister der det bare er om å gjøre å bruke mer penger.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 20. oktober 2019.

Publisert: 21. februar 2023