Ideer

Lærdommer fra en krise

Nedgangstidene vestlige økonomier gjennomlever, er de mest alvorlige på 80 år. For å bekjempe krisen og hindre gjentakelser, må vi hente frem perspektiver formulert i kjølvannet av 1930-tallets depresjon, og supplere med senere innsikter. Andreas Hardhaug Olsen i Klassekampen:

Publisert: 2. desember 2015

Av Andreas Hardhaug Olsen, forfatter av Civita-boken Keynes + Hayek

For å kjøle ned en opphetet økonomi, tråkket den amerikanske sentralbanken i 1928 på bremsene og strammet inn pengepolitikken. Resultatet var børskrakket i 1929, som innledet en dyp depresjon. Samtidig oppsto en intellektuell krise i økonomifaget, som frem til da hadde sett på arbeidsledighet som frivillig valgt. Et ledighetsnivå på 25 og 30 prosent i henholdsvis USA og Tyskland, tvang økonomer til å tenke nytt. Den britiske økonomen G. L. S. Shackle omtalte årene rundt Den store depresjonen som the years of high theory.

En sentral tenker var F. A. Hayek fra den østerrikske skolen. Han observerte at deler av veksten før nedgangen var drevet av en løs penge- og kredittpolitikk, der nye penger ble kanalisert inn i forskjellige områder i økonomien og blåste opp bobler.

Én slik sektor var eiendom. Lett tilgang til kreditt gjør at flere prosjekter fremstår som lønnsomme, og penger ble derfor lånt ut og investert langsiktig og ambisiøst. Men renten var kunstig lav, og idet mangelen på reell kapital ble kjent, stanset veksten og den økonomiske boomen ble etterfulgt av en bust.

Dette er kjernen i Hayeks konjunkturteori, og bygde på arbeidene til hans mentor Ludwig von Mises. Den ble særlig populær ved Hayeks arbeidsplass London School of Economics.

Men i dypet av depresjonen forsvant interessen for Hayeks forklaring på hva som sendte Vesten inn i økonomisk ubalanse. Det alle ville vite var hvilken medisin som kunne angripe sykdommen som nå infiserte økonomien. Spørsmålet var ikke lenger «Hva forårsaket problemene?», men «Hvordan løse problemene?».

Her hadde Hayek liten troverdighet. Hans kur besto av å la markedet på egenhånd rense seg for feilinvesteringene gjort med billige penger under boomfasen. Slik ville økonomien (etter en smertefull periode) søke tilbake mot likevekt. Problemet var bare at dette ikke så ut til å skje.

Briten John Maynard Keynes ga et annet svar enn Hayek. I tillegg til å undervise ved Cambridge, var Keynes en ivrig spekulant. Han besatt en finansiell forståelse som manglet blant samtidens akademikere, og følte 1929-krakket på kroppen.

I kontrast til Hayek var ikke Keynes spesielt opptatt av boomfasen. Det var den pågående depresjonen som opptok ham. Siden sentralbankens lavrentepolitikk ikke evnet å stimulere økonomien, så Keynes det som statens oppgave å holde arbeidsstyrken sysselsatt. Dette for å hindre en gjeldsdeflasjon fra å sluke økonomien.

Dersom staten ikke gikk foran og viste vei ved å låne og investere, ville publikum fortsette å sitte på gjerdet og hamstre penger i møte med en usikker fremtid. Økonomien havnet i det han kalte en arbeidsledighetslikevekt, en situasjon slått seg til ro med høy arbeidsledighet.

Tankene fikk sin formulering i The General Theory of Employment, Interest and Money (1936). I virkeligheten ga ikke Keynes noen generell teori. Han ga en spesiell teori for en spesiell situasjon. Depresjonen var en krise som var mer omfattende enn alle økonomiske kriser forut, og så ut til å være av et helt annet slag.

I 2009 innledet Barack Obama sitt presidentskap med mange av de samme utfordringene Franklin D. Roosevelt sto overfor i 1933. Krisen Vesten har befunnet seg i etter 2008, er den verste siden depresjonen på 1930-tallet. I jakten på svar har Keynes og Hayek blitt hentet frem fra historiebøkene av politikere, journalister, akademikere og tankesmier.

Diskusjonene Keynes og Hayek deltok i, speiler ikke bare datidens viktigste økonomiske spørsmål, men utgjør kjernen også i moderne økonomisk teori. Skyldes ubalanser en økonomi overlatt til seg selv, eller dårlige reguleringer og mislykket pengepolitikk? Vil markedskreftene justere økonomien tilbake til normaltilstand, eller er en velfungerende økonomi avhengig av aktiv stabiliseringspolitikk?

Dessverre er debatten mellom keynesianere og følgere av den østerrikske skolen mer polemisert enn hva diskusjonen er tjent med.

Keynes’ og Hayeks tekster studeres sjelden nøye, og derfor får vi presentert to teoretikere med uforenlige ideer. Keynes har blitt symbolet på styringsoptimisme og finjustering: Enhver krise skal møtes med motkonjunkturpolitikk. Hayek er til forskjell frimarkedsøkonomenes ikon: Her vil myndighetene vil forverre enhver situasjonen de blander seg inn i.

En grundigere lesning vil imidlertid vise at Keynes og Hayek var primært opptatt av forskjellige faser av syklusen. Der den østerrikske teorien studerer hvordan en økonomi i likevekt havner i ubalanse som følge av en kredittdrevet boom, begynner Keynes sin analyse midt i historien.

I The General Theory er arbeidsledigheten allerede høy, og samfunnets ressurser er ikke lenger i bruk. Det som opptok Keynes var å finne en ad hoc-løsning på en unormalt dyp og langvarig depresjon. En fase som til gjengjeld vies lite oppmerksomhet i Hayeks skrifter. Hayek ville unngå den innledende boomperioden, Keynes finne en løsning på depresjonen som fulgte.

Keynes og Hayek nærmet seg hverandre i spørsmålet om konjunktursyklusen. Allerede i 1937 så Keynes tegn til bedring, og advarte myndighetene mot en fortsatt stimulering av økonomien. Nå var det inflasjon, og ikke deflasjon, man måtte være på vakt for. Det er verdt å merke seg at arbeidsledigheten i Storbritannia var fremdeles på 12 prosent. Oppfordringen om å sette nye statlige prosjekter på vent, liknet den til Hayek. Disse tekstene av Keynes nevnes sjelden, og forslagene han fremmet er lite konsistente med de kjørt frem av senere keynesianere, hvor arbeidsledighetsmål på bare to prosent ble vurdert som kaldblodig.

Underkommunisert er det også at Hayek på 1970-tallet ved flere anledninger innrømmet at hans kur mot depresjonen var feil: Sammentrekninger av slaget man så den gang må bekjempes med ethvert middel. Med andre ord er det ikke utenkelig at Hayek kunne støttet tiltakene anbefalt av Keynes under depresjonen, selv om han under mer ordinære resesjoner anså dem som skadelige.

Ved å se på hvordan Keynes’ opprinnelige ideer om å håndtere dype depresjoner kan flettes inn i innsikter fra den østerrikske skolen, som handler om å unngå den forutgående boomfasen, åpnes det opp for en mer helhetlig forståelse av dype økonomiske kriser.

Men Keynes og Hayek skrev for en annen tid, og selv om tankene deres er verdifulle i dagens resesjon, må de suppleres med nyere funn. Særlig Hyman Minsky og Richard C. Koo har bidratt med finansielle innsikter som kan utfylle teoriene til både Keynes og Hayek.

Minsky forklarte hvordan perioder med økonomisk stabilitet øker appetitten på risiko og gjeld. Tesen passer på Den store moderasjonen og årene mellom dotcom-krakket i 2001 og finanskrisen i 2007-8, hvor renten store deler av tiden lå kunstig lavt. Dette stimulerte til massivt gjeldsopptak. Med tiden gikk trygge investeringer over til å bli risikable investeringer, og husholdninger og bedrifter ble overforgjeldet. Samme periode støtter også Hayeks teori, der kunstig lave renter over tid skaper en boom som må ende i en bust.

Keynes forsto aldri hva det var som lammet privat sektor. Men han forsto hva som måtte gjøres. Koo har derimot oppdaget hva som gjør at noen finanskriser sklir over i ekstremt dype resesjoner, som 1930-tallets depresjon og dagens resesjon: kollektiv nedbetaling av gjeld. Privat sektor har under boomfasen lånt penger for å investere i eiendeler; så lenge oppturen fortsetter og prisene stiger, virker dette lønnsomt. Men kredittvekst innebærer gjeldsvekst.

Etter at boblen til slutt sprekker og prisene synker dramatisk, uten at gjeldsforpliktelsene blir mindre, skylder bedrifter og husholdninger mer enn de eier og er teknisk sett konkurs. I en slik resesjon vil prioriteten til husholdninger og bedrifter skifte fra å låne og bruke penger, til å nedbetale gjeld.

Koo kaller en slik krise for en balance sheet recession, og det var denne sykdommen Keynes ønsket å kurere økonomien for. Siden manglende låne- og investeringsvilje innebærer at samlet etterspørsel faller, må offentlig sektor veie opp for sammentrekningen i privat sektor. Det betyr at staten låner og bruker penger for å opprettholde pengemengden frem til privat sektor har nedbetalt nok gjeld til at ønsket om å låne og bruke penger er tilbake.

Samtidig er det vanskelig å se for seg at store bobler som ender i så dype depresjoner bare oppstår av seg selv. Verken Keynes eller Koo bruker mye plass på å forklare boomen forut. Men pengene som finner sin vei inn i boliger, verdipapirer og annen aktiva må komme fra et sted. For å forklare store bobler som ender i depresjoner, trengs Hayek og det østerrikske perspektivet om for lett tilgang til billige penger.

Ingen faglig enighet om riktig analyse eller politikk er ennå utviklet. Men det er perspektiver hos både Keynes og Hayek som er verdt å utforske nærmere – og som kan passe som brikker i samme puslespill. Selv om en polarisert historiefortelling har fostret engasjement og interesse for økonomiske kriser, kan en syntetisk tilnærming vise seg mer fruktbar.

Innlegget var publisert i Klassekampen tirsdag 1. desember 2015.