Vi bør ikke bytte ut det økonomiske systemet. Vi bør forbedre det.

Fremfor å kreve et nytt økonomisk system som vi ikke engang kan se konturene av, burde flere være opptatt av å forbedre det gode systemet vi har, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 21. juli 2020

En velfungerende markedsøkonomi slik vi har i Norge, er et fellesgode som er gull verdt.

Med jevne mellomrom dukker det opp krav om at vi skal skifte ut vårt økonomiske system. 75 personer har nylig undertegnet et opprop som krever at dette blir tema før valget i 2021.

De som har undertegnet oppropet, innrømmer at de ikke vet hvordan et nytt økonomisk system skal se ut. De vil bare bort fra et system som er basert på økonomisk vekst og «profittmaksimering som drivkraft», og som «styrer oss mot stupet». De ønsker «en betraktelig reduksjon i vårt forbruk», noe de tror vil gi oss økt livskvalitet.

Vårt økonomiske system heter markedsøkonomi. Det er et resultat av historisk erfaring og politiske valg. Opprinnelig oppsto det spontant som en enkel bytteøkonomi. Moderne markedsøkonomi er mer kompleks og krever både institusjoner og innramming for at den skal virke best mulig.

Hensikten med markedsøkonomien er ikke «profittmaksimering». Målet er å dekke menneskelige ønsker og behov. Systemet er en metode for å løse et helt sentralt problem: Hvem skal bestemme hvor mye som skal produseres av hvilke produkter og tjenester? Hvem skal produsere dem til hvilken pris, og hvordan skal varene og tjenestene fordeles?

Prinsipielt står valget mellom to modeller, nemlig en sentralstyrt planøkonomi eller en desentralisert markedsøkonomi.

Totalt overlegen økonomisk modell

I en planøkonomi er det staten som bestemmer hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres, hva prisen skal være, og hvem som skal få kjøpe produktene.

I en desentralisert markedsøkonomi kan de som vil, lage de produktene og tjenestene som de tror at folk ønsker og trenger, mens forbrukerne kan kjøpe dem. Prisene er signaler som forteller om det bør produseres mer eller mindre.

De fleste vil være enig i at markedsøkonomien har vist seg totalt overlegen planøkonomien.

Den har skapt mer vekst og velferd enn alle utprøvde varianter av planøkonomien. Det er også det eneste systemet som har latt seg forene med demokrati. Alle liberale demokratier har en form for markedsøkonomi. Demokrati er dessuten en forutsetning for at veksten og velferden skal kunne fordeles på en rettferdig måte.

Et økonomisk system som skaper vekst og velstand, gjør det også mulig å legge mer vekt på immaterielle ønsker og behov.

Når vi har fått dekket våre mest grunnleggende behov for mat, klær og tak over hodet, kan vi også prioritere andre ting. Mange velger mer fritid eller en jobb som lettere lar seg kombinere med familieliv. Noen bruker penger på kunst og kultur eller mer klimavennlige reiser, eller de velger å bruke mer tid på frivillig arbeid. Vi kan prioritere slik vi selv vil.

Er problemet systemet eller oss?

Økonomisk vekst oppstår av to grunner, nemlig ved at flere arbeider, og ved at vi som arbeider, forsøker å gjøre arbeidsoppgavene våre på en smartere og mindre strevsom måte. Skal vi slutte med det?

Det vil i så fall bety, slik oppropet også tar til orde for, at vi må fordele mindre på flere. Jeg syns det er vanskelig å se for seg at det vil føre til et mer harmonisk samfunn. Jeg har dessuten ikke lagt merke til at noen av dem som er skeptiske til økonomisk vekst, har gått inn for å kutte i offentlig pengebruk eller krympe velferdsstaten, noe som vil være en helt nødvendig konsekvens.

Den vanligste årsaken til at noen vil ha et nytt økonomisk system i dag, er hensynet til klimaet. Spørsmålet er bare om det er systemet eller vi selv som er problemet?

Markedet må reguleres

Det er en elementær innsikt at markedet må reguleres for å hindre at noen får varige privilegier eller monopolmakt, og at markedet må korrigeres der det fører til at det investeres for lite eller for mye. Typiske eksempler på det første er investeringer i forsvar og forskning. Et typisk eksempel på det andre er miljøskadelig adferd. De som påfører samfunnet kostnader ved å forurense, må betale for det.

Det er i hovedsak to grunner til at dette ikke skjer i tilstrekkelig grad i dag.

Den ene grunnen er at det er vanskelig. Det er ikke lett for hverken politikere eller eksperter å si nøyaktig hva som skal prises, og hvor mye det skal koste. Det er også vanskelig å innføre høye miljøavgifter for ett land alene, siden det kan føre til at den miljøskadelige adferden bare fortsetter et annet sted.

Den andre grunnen er at mange politikere ikke alltid ønsker å prise klimaskadelig adferd (fullt ut). Sist ute var Jonas Gahr Støre (Ap), som mener at forurenser betaler-prinsippet for ofte slår urettferdig ut.

Det er vanskelig å se hvordan disse problemene kan løses med et annet økonomisk system. Det finnes jo ikke noe system som ikke må forvaltes av oss mennesker, med våre iboende begrensninger og våre ulike meninger, ønsker og behov.

Et fellesgode som er gull verdt

Flere tankesmier lager jevnlig oversikter der de rangerer verdens land etter hvor fri økonomien deres er. Det er gjerne de landene som de fleste vil forbinde med verdens mest vellykkede land, også i klimamessig forstand, som scorer best. Det gjelder blant annet de nordiske landene.

Men at økonomien er «fri», betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulig reguleringer. Man kan for eksempel ikke score høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem og en god konkurranselovgivning.

En velfungerende markedsøkonomi, slik vi har i Norge, er et fellesgode som er gull verdt. Derfor er det bekymringsfullt at det vies så liten oppmerksomhet til hvordan den skal vedlikeholdes, forvaltes og fornyes. Når for eksempel teknologi og globale verdikjeder er i endring, må også skattesystemer og konkurranseregler være i endring. Og når klimaproblemene blir mer påtrengende, må det få konsekvenser for avgiftspolitikken.

Sentrale spørsmål trenger svar

Fremfor å kreve et nytt økonomisk system som vi ikke engang kan se konturene av, burde flere være opptatt av å forbedre det gode systemet vi har.

Hvis man for eksempel har tro på flere og økte klimaavgifter, bør man argumentere for det og stemme på de politikerne og partiene som man er mest enig med. Man kan også selv gå inn i politikken eller forsøke å etablere et nytt parti.

En av dem som har undertegnet det nevnte oppropet, beklaget seg forleden over at mange ikke tar dem seriøst. De vil ikke bli ansett som «naive og virkelighetsfjerne utopister».

Det er forståelig. Men skal diskusjonen komme i gang, må de etter hvert forsøke å besvare noen spørsmål som er helt sentrale i ethvert økonomisk system: Hvem skal bestemme hva som skal produseres? På hvilken måte skal det bestemmes? Og hvordan skal produkter og tjenester fordeles?

Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.7.20.