Møllersen skyter til side for målet i systemdebatten

I sin artikkel introduserer ikke Joakim Møllersen noe nytt økonomisk system, men kun et ønske om en «ny» organisasjonsform.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 31. mars 2020

Joakim Møllersen i Attac, en av medforfatterne av rapporten Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system, besvarte 24. mars min kritiske artikkel av 5. mars, som omhandlet den nevnte felles rapporten fra organisasjonene Spire, LAG, Attac Norge, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom. Her vil jeg knytte noen kommentarer til Møllersens svar.

Først noen ord om min artikkel, som Møllersen både karikerer og kritiserer i sitt svar. Jeg hadde selvfølgelig ikke giddet å skrive en slik artikkel hvis det ikke var for at jeg synes det er grunnleggende sunt å ha en opplyst og prinsipiell systemdebatt. Dessuten hadde jeg nettopp skrevet en lengre artikkel i anledning 100-årsmarkeringen av starten på den store systemdebatten om sosialistisk planøkonomi. Og nettopp derfor var jeg naturlig nok også ekstra nysgjerrig på rapporten.

Siden rapporten ikke gir noe tydelig svar på spørsmålet hva slags nytt økonomisk system organisasjonene vil ha, noe Møllersen heller ikke har noe problem med å bekrefte, valgte jeg følgende fremgangsmåte, i håp om å bidra til en opplysende debatt: 1) først å tolke mønstret i de retningsvisende kravene og antydningene i rapporten inn i et prinsipielt og sammenlignende økonomisk systemperspektiv. 2) utfordre rapportforfatterne til å tenke over tolv prinsipielle spørsmål, som alle er velkjente i litteraturen på området, idet de gir seg i kast med å utvikle et svar, slik jeg forstår vil komme i neste omgang.

Møllersens innfallsvinkel og siktemål

Så til det jeg opplever som de bærende tankene og argumentene til Møllersen. Og jeg velger da å se helt bort fra en rekke urimelige karakteristikker og forsøk på å delegitimere innholdet i mitt innlegg, simpelthen som et slags forhåndsprogrammert partsinnlegg for tankesmien Civita og Civitas (mange) økonomiske bidragsytere. Slike delegitimeringsstrategier kunne jeg sagt en hel del om, men jeg skal la det ligge i denne sammenheng.

Én ting skal imidlertid Møllersen ha: Han er en god orddetektiv. Han har nemlig sett at jeg i ett av mine spørsmål (nr. 3) om eierskap til bedrifter bare har nevnt alternativene privat, offentlig, eller en kombinasjon av privat og offentlig. Dermed kan det se ut som om jeg ikke har fått med meg, eller på grunn av «manglende kunnskap eller manglende fantasi» ikke forstår at det også finnes andre tenkelige eierformer, som for eksempel ansatteide bedrifter mv. Og på dette grunnlaget påstår Møllersen at jeg allerede i utgangspunktet «har bestemt meg for» at «økonomisk aktivitet ikke skal være basert på desentraliserte markedsprosesser i et annet økonomisk system enn dagens». Og med dette utgangspunktet «blir svarene deretter», hevder Møllersen.

Men her bommer Møllersen grovt på målet. For å ta det grunnleggende først: Jeg er ikke bare klar over at det finnes en rekke eier- og organisasjonsformer som ikke beskrives dekkende av de vanlige hovedkategoriene privat og offentlig. Jeg er til og med, og har vært det lenge, en sterk tilhenger av at det i et liberalt samfunn er viktig å legge til rette for et mangfold av eierskaps- og organisasjonsformer, som i størst mulig grad likestilles i forhold til beskatning og andre rammebetingelser.

La oss gjerne starte med det Møllersen introduserer som det han selv har veldig sans for, nemlig «arbeiderstyrte arbeidsplasser», og jeg regner med at han dermed mener bedrifter og virksomheter som faktisk er eid av arbeiderne. Riktignok ser det ut til at eierskapsbegrepet har fordunstet bort i Møllersens verden, siden begrepet unngås. Men eierskapsbegrepet kan ikke uten videre bortforklares, hvis man da ikke er villig til å bortforklare hele det juridiske ansvarsprinsippet. Det lar seg vanskelig gjøre i virkelighetens verden.

Velkommen til markedsøkonomi og mangfold

La meg med en gang bekrefte overfor Møllersen, slik at han ikke lenger trenger være i tvil: Alle slike ansatteide bedrifter er naturligvis forenlige med et markedsøkonomisk system. Og de eksemplene Møllersen nevner fra Argentina, Spania og Hellas bekrefter det samme, selv om det absolutt kan stilles noen spørsmål bak både Argentina og Hellas som gode eksempler på markedsøkonomi. Men i all hovedsak bør vi her kunne være helt enige.

Men så må jeg nesten få lov til å ødelegge litt av Møllersens idyll: Virksomhet som er eid av bedriftens ansatte er bare én av mange former for privat eierskap. Det har riktignok en mer kollektiv form enn et vanlig aksjeselskap, men er like fullt privat. Det er i hvert fall ikke statlig eller kommunalt.

Men dette er bare toppen av isfjellet på et stort spekter av ulike private eierskapsformer. De aller fleste produsentkollektiver er eksempelvis organisert etter samvirkemodellen, det vil si eid av ulike produsenter, som medlemmer. Her finnes det mange kjente norske eksempler, fra TINE til Nortura. Innen handelsleddet er det nærliggende å nevne samvirkebedrifter som Felleskjøpet og Coop. De er også medlemseide og utbetaler årlig utbytte tilbake til medlemmene på egalitært vis.

Eller ta de mange ikke-børsnoterte oppstartselskapene som typisk er eid av de ansatte, pluss noen eksterne investorer som gjør det hele mulig ved å bringe inn tilstrekkelig startkapital. Eller ta de mange partnerskapsmodellene, hvor eierskapet er solidarisk og ofte likeverdig blant en gruppe partnere, som sammen står ansvarlige for virksomheten. Vi finner dem overalt, fra advokatvirksomheter, arkitektkontorer til konsulentbyråer og reklamebyråer. Til og med noen av verdens mest kjente investeringsbanker ble til som partnerskap.

Men la oss heller ikke glemme en rekke ulike former for selveiende organisasjonsformer, hvor for eksempel virksomheten helt eller delvis er eid av en stiftelse, som ikke kan kjøpes opp av noen utenforstående. Robert Bosch Stiftung i Tyskland og Carlsberg i Danmark er eksempler. Men langt nærmere norske forhold, og med røtter i en bredt forankret grasrotbevegelse finner vi for eksempel alle sparebankene, som ikke er eid av noen enkeltpersoner, men av en selveiende organisasjonsform som ligner på en stiftelse.

Hva så, vil sikkert Møllersen spørre seg? Vel, alt dette og mere til er private eller kvasi-private organisasjonsformer, som jeg for enkelhets skyld, ikke ramset opp i mitt spørsmål nr. 3. Og til saken: Dette mangfoldet av organisasjonsformer har alltid utgjort en naturlig del av et markedsøkonomisk system, og vil også gjøre det i fremtiden.

Demokrati og medbestemmelse

Siden Møllersen også er opptatt av å skille mellom «demokratiske og udemokratiske eksempler» på organisasjonsformer, bør han også være ærlig nok til å si åpent hva han forstår med demokrati. At begrepet ikke nødvendigvis gjelder et parlamentarisk demokrati, men snarere en form for «folkevilje» eller «arbeidernes kollektive mening», synes imidlertid klart.

La meg derfor også minne Møllersen om at alle former for privat eierskap er forbundet med ulike former for medbestemmelse, og at disse formene for medbestemmelse i hovedsak er knyttet til eierskap og økonomisk ansvar for virksomheten. Selvstendige næringsdrivende er naturligvis eneeiere og bestemmer alt selv. Alle partnere bestemmer sammen, aksjonærer har stemmerett på generalforsamling etter antall aksjer, og alle medlemmer av samvirkeorganisasjoner har lik stemmerett. Når det gjelder den daglige ledelsen og driften av virksomhetene har så godt som alle typer virksomheter delegert ansvaret til en ledelse, som står til ansvar overfor eierne – uansett hvordan den detaljerte eierformen ser ut. Grunnen til det er temmelig opplagt: Hvis lederansvaret ikke delegeres er det vanskelig å utøve effektiv kontroll med virksomheten, og dessuten vanskelig å sikre at virksomheten ledes av dem som er best egnet til oppgaven.

I Møllersens ganske få (utenlandske) eksempler på arbeiderstyrte og arbeidereide virksomheter mangler det ikke på idylliske fortellinger om hvor motiverende det er for den enkelte å føle at «jobben faktisk er din», at ansatte går til arbeidet «som om det faktisk skulle være deres eget», og «de jobber for seg, sine kollegaer og kanskje for hele samfunnet» – og «ikke for en sjefete sjef eller for at en rik eier skal bli enda rikere».

Den ubeleilige virkeligheten

Men Møllersen sier ingenting om hvordan det han beskriver som et bedriftsdemokrati fungerer i det daglige i Hotel Bauen i Buenos Aires, i fabrikken Vio.Me i Thessaloniki og i det gigantiske samvirkekonsernet Corporación Mondragón i Spania (80 000 ansatte). Sannheten er nok heller den, selv om Møllersen underslår den med antydninger om at alle er like og bestemmer like mye, at alle disse virksomheten også praktiserer en form for delegert ledelse, som innebærer at noen har mer ansvar enn andre, at «noen er likere enn andre», og hvor «demokratiet» henger sammen med eierskapet.

Motsatsen til den arbeiderstyrte modellen Møllersen ser på som «modellen for arbeidslivet» beskriver han som «den topptunge, sentraliserte, hierarkiske og udemokratiske løsninga med kapitalmakt, som vi har i dag». Til det er vel å si at hvis Møllersen hadde dratt på rundtur til det store mangfoldet av bedrifter i Norge ville han fått store problemer med å få denne generelle beskrivelsen til å passe.

Noe som Møllersen kanskje også bør tenke over er at etablering av ulike former for arbeidereide og arbeiderstyrte virksomheter kun er mulig innenfor en markedsøkonomisk modell som respekterer privat eiendomsrett i alle sine mangfoldige manifestasjoner, inklusive eiendomsretten til kapital i alle dens former.

Dermed er vi på nytt tilbake til utgangspunktet: Møllersen har i sin artikkel på ingen måte introdusert noe nytt økonomisk system, men kun et ønske om en «ny» organisasjonsform for bedrifter og for «arbeidslivet» som der er fritt opp til Møllersen og alle andre med tilsvarende ønsker å realisere. Det er bare å sette i gang.

12 standhaftige spørsmål

Det Møllersen med sin artikkel uansett har gitt oss alle et innblikk i, selv om ikke det var meningen, er forskjellen på institusjoner og organisasjoner. Institusjoner er spillereglene som definerer et økonomisk system. Organisasjoner er aktørene som opererer innenfor spillereglene, det vil si innenfor et visst økonomisk system. Dessuten er både Møllersen og jeg så heldige at vi bor i et land hvor det er lov å eksperimentere med ulike organisasjonsformer, fordi spillereglene i stor grad tillater og inviterer til det.

Møllersen avrunder det hele med å be meg rette de tolv spørsmålene jeg stilte i min artikkel til meg selv, og relatere dem til dagens økonomiske system. Igjen kan jeg berolige Møllersen. Det er faktisk nettopp det jeg gjør til stadighet, og det skinner gjennom det aller meste jeg skriver. Jeg er da heller ingen tilhenger av den til enhver tid gjeldende «kapitalisme», slik Møllersen helt feilaktig og helt uten belegg vil ha det til.

Tvert imot er jeg tilhenger av en frihetsmaksimerende og maktminimerende åpen og liberal markedsøkonomi, som er kjennetegnet ved rettferdige spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle, og som kontinuerlig må vedlikeholdes og forbedres i møte med vesentlige endringer i teknologi, maktforhold og andre samfunnsutfordringer. Det handler om en fremtidsrettet agenda som har svært lite til felles med den propagandistiske beskrivelsen «trangsynt forsvar for kapitalismen: tilbake til fortida eller fast i nåtida».

Konklusjonen min er derfor klar: Jeg tar med meg mine tolv prinsipielle spørsmål videre i alle diskusjoner og møter om hva slags økonomisk system vi er best tjent med i fremtiden. Og jeg ønsker flere utfordringer fra Møllersen og andre velkommen.

Artikkelen er publisert i Minerva 27.3.20.

Publisert: 12. januar 2023