Markedskritikk til skade for klimaet
Thomas Hylland Eriksen skrev i en kronikk i helgen at det er på tide å legge kapitalismen bak seg, og at vi trenger nye samfunnsmodeller. Alt for å løse klimakrisen. Det er ingen god idé, svarer Lars Kolbeinstveit i Aftenposten meninger:
Publisert: 29. november 2019
I en kronikk i Aftenposten 24. november hevder Thomas Hylland Eriksen at kloden har feber og at «det er på tide å legge kapitalismen bak seg». Markedsøkonomien gjør «innbyggere til løpere på en tredemølle». Derfor er nye samfunnsmodeller nødvendige, skriver han.
Men Hylland Eriksen tar feil. Dagens samfunnsmodell med demokrati og markedsøkonomi er nemlig i høy grad ordnet slik at den deler Hylland Eriksens mål om «å tilfredsstille menneskelige behov».
Feilaktig gjengivelse
Hylland Eriksen gjengir virkningene av David Ricardo og de komparative fortrinn feilaktig. Når varer og tjenester produseres der det er mest effektivt, fremmes handel. Det bidrar til velstands- og produktivitetsvekst og gjør livene våre enklere. Det var før i tiden – før vaskemaskin, lørdagsfri og godt utbygde velferdsordninger – at folk flest løp på tredemøller.
Politikkens orientering mot økonomisk vekst eller enkelte rike personers forbruk virker særlig mobiliserende på venstreintellektuelle. Legges klimaproblemet til, får anti-kapitalismen enda mer vann på mølla. Nye undersøkelser viser at klimasaken er viktigst blant norske velgere.
Flere deler nok Hylland Eriksens bekymringer for overforbruk og klimaendringer, men hva bør gjøres? Økonomer peker på avgifter på utslipp som den beste løsningen på klimaproblemet, slik for eksempel min kollega, Haakon Riekeles, har gjort i et notat i Civita. Her skriver han om hvordan økte avgifter bør brukes til omfordeling slik at statsbudsjettet samtidig kan endres i tråd med 1,5-gradersmålet. Det er riktig i teorien, vil mer utålmodige klimaforkjempere svare. De etterlyser mer drastiske tiltak og hevder Norge må gå foran. De mest radikale vil se bort fra både økonomiske og demokratiske innsikter.
Skudd for baugen
Sannsynligheten for at både norsk venstre- og høyreside vil vektlegge klimapolitikk sterkt frem mot de neste stortingsvalgene, er meget stor, nettopp fordi vi lever i et demokrati. Samtidig sier pessimisten i meg at hvis klimasaken får ukritisk mye oppmerksomhet, kan vinden snu. Klimasaken kan få et skudd for baugen hvis vi får en kombinasjon av dyr klimapolitikk med lav effekt, samtidig som andre saker igjen blir viktigere på grunn for eksempel stigende ledighet, sviktende kommuneøkonomi eller integreringsproblemer.
I kampen for å løse klimaproblemet må vi ikke glemme at det i diskusjonen om løsninger finnes ulike, legitime meninger. Dessuten må politikken ta hensyn til andre mål. Denne kombinasjonen ivaretas best innenfor en demokratisk regulert markedsøkonomi.
Innlegget var publisert i Aftenposten 27. november 2019.
Relatert
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
