Hva skjer med kapitalismen etter koronakrisen?

Nettopp i en krise som setter store krav til både sosialt samhold og tillit, demokratisk legitimitet, samt en tilpasningsdyktig og produktiv økonomi, vil den moderne nordiske modellens liberale og inkluderende egenskaper, med en unik kombinasjon av trygghet og frihet, vise seg å tilby verden en systemisk lærdom som det blir vanskeligere å overse for ettertiden.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 19. mai 2020

Koronakrisen tegner til å bli den alvorligste økonomiske krisen siden 1930-tallet, kjennetegnet av kraftige tilbakeslag i produksjon, investeringer, handel og sysselsetting. Helt ulikt både depresjonen på 1930-tallet og finanskrisen i 2008/2009 kan denne krisens utspring vanskelig knyttes til en bestemt økonomisk politikk eller et bestemt økonomisk system.

Det er likevel ikke til å komme bort fra at den raske globale spredningen av koronaviruset henger tett sammen med en globalt integrert økonomi som er preget av høy internasjonal mobilitet for varer, tjenester, informasjon, kunnskap, kapital og mennesker. Siden koronakrisen brått og synkront har angrepet hele verdensøkonomiens tett sammenvevde flyt av økonomisk aktivitet og inntekter, vil den også sette den såkalte «globale kapitalismen» på en avgjørende prøve. Men finnes det i virkeligheten en verdensomspennende økonomisk modell som det gir mening å kalle «kapitalisme»?

I virkeligheten består verdensøkonomien av et sammenvevd nettverk av forskjellige land med hver sine innbyrdes likheter og forskjeller, også når det gjelder økonomiske modeller, spesielt når vi forstår økonomien som en integrert del av et større samfunnssystem, med sine politiske og sosiale institusjoner.

Samtidig er det ingen grunn til å tro at koronakrisen vil snu opp ned på hverken økonomisk teori, økonomiske lover eller på våre grunnleggende systemiske erfaringer. Sannsynligheten for at en åpen og liberal markedsøkonomi fortsatt vil vise seg å være det mest innovative, tilpasningsdyktige og produktive økonomiske systemet er overhengende stor, også etter koronakrisen.

Koronakrisen vil med like stor sannsynlighet bidra til å rette et nytt kritisk søkelys mot de mest sårbare og dysfunksjonelle sidene ved alle økonomiske modeller, inklusive utformingen, gjennomføringen og utfallet av en rekke forskjellige økonomiske krisepakker og tiltak. Denne syretesten kan dessuten komme til å bli spesielt avslørende for verdens to største økonomier, USA og Kina, med potensielt store konsekvenser.

USA går inn i koronakrisen med en farlig blanding av internasjonal alenegang, økonomisk nasjonalisme, hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt, mange dysfunksjonelle detaljreguleringer, og et samfunn preget av dyp splittelse og store sosiale problemer. Ulikheten har økt markant siden begynnelsen av 1980-tallet, den sosiale mobiliteten har gått ned, og den sosiale tilliten brister. En lengre periode med delvis økonomisk nedstengning, kanskje seks måneder eller mer, vil slå ut i form av massearbeidsledighet og en massiv insolvenskrise, med millioner av mennesker som faller gjennom et allerede skjørt sosialt helse- og sikkerhetsnett, kan få svært traumatiske konsekvenser.

En dyp global resesjon kan også bli langt vanskeligere å håndtere for Kina, sammenlignet med finanskrisen. I den aktuelle situasjonen vil Kinas økonomi bli vesentlig mer sårbar for endringer i sammensetningen og organiseringen av globale verdikjeder, den tiltagende robotiseringen av industriproduksjon i rike land, samt for den økte risikoen som er forbundet med de enorme statsbankfinansierte investeringene i internasjonale infrastrukturprosjekter. I tillegg kommer utbredt skepsis i befolkningen til den politiske ledelsens håndtering av koronaviruset, en økning i Gini-målet på inntektsulikhet fra 0,30 i 1985 til et «latinamerikansk» nivå i dag på rundt 0,50, i et land uten et moderne sosialt sikkerhetsnett, og med en sterkt utbredt korrupsjon som tjener en elite med sterke bånd til regimet. Kinas spesielle form for statskapitalisme kan som følge av koronakrisen få en alvorlig knekk.

Den store økonomiske systemlærdommen av koronakrisen kan komme til å bli mer forutsigbar med nordiske øyne: Nettopp i en krise som setter store krav til både sosialt samhold og tillit, demokratisk legitimitet, samt en tilpasningsdyktig og produktiv økonomi, vil den moderne nordiske modellens liberale og inkluderende egenskaper, med en unik kombinasjon av trygghet og frihet, vise seg å tilby verden en systemisk lærdom som det blir vanskeligere å overse for ettertiden.

De nordiske modellene tilbyr også talende bevis på et selvforsterkende samspill mellom sterke liberale institusjoner, maktspredning, moderat ulikhet, høy sosial mobilitet, høy sosial tillit, og en velfungerende markedsøkonomi som fordeler globaliseringens gevinster og byrder på en rimelig måte. Alle disse egenskapene kommer også godt med når det gjelder å fordele koronakrisens byrder på en rimelig måte, samt som fundament for å vokse ut av krisen.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her: