Diskutable påstander om markeder og konkurranse

Markeder er absolutt ikke egnet til alt her i verden. Derfor brukes de heller ikke til alt. Men virksom konkurranse vil alltid få oss på sporet av bedre og mer effektive måter å tilfredsstille menneskelige behov på.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 28. desember 2020

Redaktørene av boken Markedsmennesker, Ola Innset, Sigurd Hverven, Oscar Dybedahl og Mimir Kristjánsson, kommer i sin kronikk 14. desember med flere diskutable påstander om markeder og konkurranse.

Sentralt står forklaringen på hvordan markedsløsninger har fått gjennomslag: «Ved at vi serveres en fortelling om markedsøkonomien som naturgitt, allvitende og til det beste for absolutt alle.»

Det er en drøy fortelling. Den forblir, ikke overraskende, udokumentert både i kronikken og i boken.

Dreining mot markedet

Markeder har utvilsomt fått gradvis større plass i økonomien på bekostning av tidligere statsmonopoler, detaljregulering og sentralistisk styring. Dette har utviklingen i land som Norge og Sverige vist siden 1980-tallet.

Men det som virkelig satte fart i dreiningen mot en mer markeds- og konkurransevennlig politikk, var noe som artikkelforfatterne ikke nevner: nemlig de mange dårlige erfaringene med det motsatte.

Den kombinerte stabilitets- og produktivitetskrisen på slutten av 1970-tallet ble langt mer alvorlig i Storbritannia og Sverige enn i Norge, som i samme periode kunne støtte seg på en oljeinvesteringsboom.

Men årsakene til problemene var temmelig like. Og de var forankret i en feilslått økonomisk politikk med flere typiske kjennetegn: store statlige styringsambisjoner, en selektiv industripolitikk med et stort innslag av subsidier og statseide bedrifter, økende detaljregulering av næringslivet, lobbying fra særinteresser og svært høye marginalskatter.

Ny konkurranse

Det ble gjort gjentatte forsøkt på å kompensere negative resultater ved hjelp av en inflasjonsdrivende finans- og pengepolitikk. Dette etterfulgt av runder med prisregulering og kombinerte lønnsoppgjør. Det gjorde bare vondt verre. Ordet «styringssvikt» så dermed dagens lys, også i Norge.

Både gamle og nye økonomiske teorier om sammenhengen mellom økonomisk vekst og produktive rammebetingelser og incentiver til arbeidsinnsats, entreprenørskap, innovasjon og virksom konkurranse fikk økt oppmerksomhet. De fikk etter hvert også økt innflytelse, på tvers av partigrenser og regjeringsfarger.

I tillegg åpnet ny teknologi for å tilrettelegge for konkurranse på områder som tidligere var forbeholdt statlige monopoler. For eksempel strøm og (mobil)telefoni.

Med Internett, friere global handel og etableringen av EUs indre marked ble markedets omfang og dynamikk vesentlig styrket. Verdens BNP pr. capita løftet seg 4,5 ganger fra 1980 til 2019.

Åpner for nye muligheter

De nordiske landene har dessuten bevist at markedsøkonomiens store fordeler lar seg kombinere med sosial rettferdighet og en omfattende og robust velferdsstat.

Så sant vi velger å holde den muligheten åpen.

Innlegget er publisert i Aftenposten 26.12.20.