Offentlig sløseri fortjener Sløseriprisen
Med en så omfattende offentlig sektor som Norge har blir det viktig å følge med på hvordan midlene brukes. Sløseriprisen er et lite bidrag. Årets «vinner» blir klar etter påske.
Publisert: 31. mars 2018
Dette er tredje året en jury oppnevnt av Nettavisen og Skattebetalerforeningen nominerer fem kandidater til en sløseripris. Det er opp til leserne å stemme på den kandidaten de synes «fortjener» den mest. Jeg sitter i juryen og gjør det fordi jeg synes det er viktig å følge med på hvordan det offentlige bruker penger.
Min kollega Haakon Riekeles har skrevet om hvordan offentlig sektor har utviklet seg i Norge over tid.
Han skriver: «En for stor offentlig sektor er problematisk ut fra et økonomisk perspektiv, fordi det kan redusere evnen til økonomisk vekst og nyskapning, med negative konsekvenser for vår velstand på lang sikt. En stor offentlig sektor er også en indikasjon på at stat og kommune har påtatt seg ansvar på mange felt og har stor makt over samfunnets utvikling. Fra et liberalt perspektiv er det betenkelig, selv om hensikten bak hver enkelt utgift er god.»
Offentlig sektor utgjør nesten halvparten av BNP, og måler man andelen som prosent av Fastlands-BNP (uten oljen), utgjør offentlig sektor 58,1 prosent. Det er høyere enn noe annet OECD-land, der snittet er 44,6 prosent. Vi har med andre ord en svært omfattende offentlig sektor i Norge. Den finansierer vi gjennom skatteinntekter vi betaler inn. I tillegg har vi vært så heldige at vi har et oljefond som kan bidra med ekstra milliarder. Vi har i mange år sluppet vanskelige prioriteringer. Det har vært penger nok, selv til en så omfattende offentlig sektor som Norge har.
I en slik situasjon er det også mulig å bruke penger på dårlige prosjekter, ikke tenke godt nok gjennom konsekvensene av investeringsbeslutninger eller generelt være lite opptatt av hvordan penger brukes og hva de brukes på. Det kan skape tillitsproblemer. Skal man betale mye skatt, slik en offentlig sektor som Norges krever, blir også tillitsbruddet stort dersom man oppdager at det sløses med skattekronene.
Det trenger «heldigvis» ikke alltid å være sløseri i milliardstørrelsen, slik Stortingsgarasjen var et eksempel på. I noen saker kan det dreie seg om noen millioner, men for en liten kommune kan én million være mye. Derfor er det ikke bare store sløseriprosjekter som løftes frem når vi velger kandidater som kan stemmes på. Det kan dreie seg om uforståelig bruk av penger, av sammenblanding av roller, dårlige beslutninger der man ser at andre alternativer hadde vært billigere og bedre, eller det kan være prosjekter der det offentlige ikke burde vært involvert i det hele tatt og hvor private hadde levert tjenesten mer effektivt og billigere. Foreløpig er fire av fem kandidater presentert i Nettavisen:
Kandidat 1: Luftslottet Dale
Kandidat 2: Den nye hurtigrutekaia i Bodø
Kandidat 3: På rømmen fra politiet, får penger fra NAV
Kandidat 4: Boligbygg-skandalen i Oslo
Med en så omfattende offentlig sektor som Norge har blir det viktig å følge med på hvordan midlene brukes. Sløseriprisen er et lite bidrag. Årets «vinner» blir klar etter påske.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 30.3.18.
Relatert
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Progressiv og radikal politikk kan forandre samfunnet – til det verre
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
