Økonomisk politikk

Offentlig sektor eser ut

Offentlig sektor kan ikke være større enn at den er mulig å bære for det næringslivet som skaper de økonomiske verdiene. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 26. juni 2017

Ifølge statistikken ligger Norge på 10. plass i OECD når vi måler offentlig sektors størrelse som andel av hele den norske økonomien, det vil si bruttonasjonalprodukt (BNP).

Vi har en offentlig sektor som er større enn snittet i OECD (44,6 prosent), men mindre enn den er i Finland, som er det landet i OECD som i 2015 hadde den største offentlige sektoren (57,7 prosent).

Reelt sett stiller det seg annerledes. Norges BNP er blåst opp på grunn av oljen. I det lange løp kan vi heller ikke finansiere en stor offentlig sektor med penger som stammer fra en ufornybar ressurs. Derfor må vi også se på offentlig sektor som andel av fastlands-BNP. Og da kommer Norge helt på topp. Vi har den største offentlige sektoren i hele OECD, på 58,1 prosent.

Offentlig sektor utgjør altså langt over halvparten av norsk fastlandsøkonomi, og den legger beslag på en større del av arbeidsstyrken enn den gjør i noe annet OECD-land.

Et gap mellom inntekter og utgifter

Alle i Norge ønsker at vi skal ha sterke institusjoner, og en stor og velfungerende offentlig sektor som kan løse viktige samfunnsoppgaver. Men den kan ikke være større enn at den er mulig å bære for det næringslivet som skaper de økonomiske verdiene. I det lange løp må nemlig offentlig sektor finansieres av skatt.

I Norge har vi ikke nok skatteinntekter fra fastlandsøkonomien til å finansiere en så stor offentlig sektor. Det er et gap mellom inntekter og utgifter.

Hittil har offentlig sektor likevel kunnet vokse, fordi veksten i oljeformuen har vært så sterk. Problemet nå er at denne strategien ikke virker lenger.

Vi får fortsatt mer penger å rutte med hvert år, men vi får mye mindre mer enn vi har vært vant til. Vi må altså skru ned både forventningene og bruken av oljepenger, og gradvis venne oss til at vi, som andre land, bare har de vanlige skatteinntektene til rådighet.

Betyr dette at den skattedebatten vi nå vil få høre frem mot valget, er viktig?

Forskjellen på en Solberg- og en Støre-regjering

Svaret er både ja og nei.

Det er selvfølgelig ikke riktig at alle problemer kan løses med mer skatt. Akkurat som en skatteprosent på null vil gi null inntekter til staten, vil også 100 prosent skatt gi null i inntekt, fordi det vil drepe all investerings- og arbeidslyst. Alle fornuftige partier vil derfor lete etter en skattepolitikk som både stimulerer arbeidslysten og investeringsviljen og gir nok skatteinntekter til staten.

Det finnes ingen fasit på hvordan skattesystemet bør utformes og hvor høyt skattenivået bør være.

Tradisjonelt har borgerlige partier lagt større vekt på at private, enten det er familier eller bedrifter, kan være med å bygge samfunnet ved å beholde mer av ressursene sine selv, og på gode vilkår for privat næringsliv.

Partier til venstre, derimot, har tradisjonelt vært mer opptatt av en stor offentlig sektor, og av å bruke skattesystemet som et fordelingspolitisk virkemiddel.

I praksis er nok likevel ikke forskjellene i Norge så store.

For neste stortingsperiode vil Arbeiderpartiet øke skattene med 15 milliarder kroner. I praksis betyr dette at forskjellen mellom en Solberg- og en Støre-regjering når det gjelder størrelsen på offentlig sektor kan bli ca. en halv prosent av fastlands-BNP ved slutten av neste stortingsperiode.

Fire grunner til ikke å øke skattenivået nå

Jeg mener likevel at det er flere grunner til at skattene ikke bør økes nå:

1. For det første: Å øke skattene er litt som å spise av såkornet.

Norge er på vei inn i en ny tid, der utgiftene må tilpasses inntektene. Det kan skje ved at vi demper utgiftsveksten, kutter i noen utgifter eller bruker pengene mer effektivt og fornuftig, slik at vi får mer for mindre. Men så lenge vi øker skattene, vil offentlig sektor bare fortsette å vokse, og dermed skyver vi problemene foran oss. Og jo mer vi øker skattene nå, jo vanskeligere blir det å øke dem siden.

Hvis vi tror det blir nødvendig å øke skattene for å finansiere fremtidens velferdsstat, hvilket ikke er usannsynlig, så lønner det seg å vente lengst mulig.

2. For det andre: Det som virker lite for staten, kan være mye for en familie eller en bedrift.

Vi hører ofte om tilfeller der staten har sløst bort en million eller to eller kanskje milliarder. Men selv en «liten» million er skatten fra en vanlig arbeidstager i nesten 10 år. Og sånn er det også med den omstridte formuesskatten på arbeidende kapital.

Den betyr lite på statsbudsjettet, men den kan bety enormt mye for en gründerbedrift som er i ferd med å bryte gjennom glasstaket eller for et konkurranseutsatt hotell på Vestlandet.

3. For det tredje: Den viktigste kilden til finansiering av en stor offentlig sektor er høy produktivitetsvekst.

Det er produktivitetsveksten i samfunnet – det at vi får stadig mer ut av ressursene – som gjør at velstanden øker og gir oss mer å fordele. Produktivitetsvekst krever innovasjon, og det er lettest å få til i privat sektor. Derfor er en stor offentlig sektor avhengig av at vi også har en stor, effektiv og velfungerende privat sektor, som er konkurransedyktig, tjener penger og kan betale skatt, og som bidrar til institusjonell læring.

4. For det fjerde: Skattenivået og størrelsen på offentlig sektor har ikke bare med økonomi å gjøre.

Det har også med maktbalanse, maktspredning og det liberale demokratiet å gjøre. Privat sektor, sivilsamfunnet og næringslivets betydning for velstanden og demokratiet vårt blir ofte undervurdert, fordi vi er så opptatt av hva offentlig sektor kan og bør gjøre for oss. Men offentlig og privat sektor er gjensidig avhengig av og vevet inn i hverandre.

Alt i alt er det derfor et poeng at ikke offentlig sektor blir for stor og dominerende, og at det er en balanse mellom offentlig og privat sektor.

Verdiskapere fortjener oppmerksomhet i valgkampen

Et godt samfunn består ikke bare av en god stat og stadig flere offentlige goder. Det er ikke bare politikere som bygger samfunnet. Det gjør også alle andre borgere og bedrifter. De fleste mennesker gjør sitt beste, tar vare på sine nærmeste, arbeider, engasjerer seg og skaper verdier.

Også de hadde fortjent litt oppmerksomhet i valgkampen som kommer.

Innlegget var publisert i Aftenposten lørdag 24. juni 2017.