Hva skal vi med en borgerlig regjering om den ikke kan prioritere?
Det er fullt mulig for politikerne å prioritere annerledes enn hva vi gjorde i Barnefamilieutvalget, men da må de også synliggjøre hva som ikke prioriteres.
Publisert: 24. desember 2018
Debattene Aftenposten har reist om stønader til barnefamiliene, peker rettmessig på at KrFs forslag til økninger i barnetrygden, erstatning av engangsstønaden med en løpende ytelse og fortsatt kontantstøtte vil koste mange penger.
Det er ikke vanskelig å være for å prioritere penger til barnefamilier og spesielt å få ned barnefattigdom, men da må noe annet forsakes eller prioriteres ned.
Det kunne vært en god øvelse for politikerne å sitte i ett av de mange offentlige utvalgene de selv setter ned, slik eksperter og akademikere stadig blir bedt om å gjøre. Da står det gjerne i mandatet at: «Forslagene skal utredes innenfor uendrede budsjettrammer.» Det betyr at det ikke er mulig å foreslå endringer som koster mer, uten at det samtidig kuttes andre steder.
I Barnefamilieutvalget, som jeg selv satt i, skulle vi, ifølge mandatet, se på ordninger som kunne redusere barnefattigdom, innenfor en provenynøytral ramme. Dessuten skulle vi se på hvordan en slik endring kunne påvirke insentivene til arbeidsdeltakelse.
Vi bruker i dag nesten 100 milliarder årlig på ordninger som omfatter barnefamilier. Det er ofte vel investerte ressurser. Oppgaven i Barnefamilieutvalget var å se hvordan disse ressursene kunne fordeles på best mulig måte, uten at ulempene ble for store. Ideelt ville vi, som de fleste politikere i dag vil, redusere barnefattigdom, likebehandle foreldrene, ivareta enslige forsørgere, bidra til økt likestilling, og samtidig ikke bidra til at insentivene til arbeidsdeltakelse gikk ned, at administrasjonskostnadene gikk opp eller at vi økte stigmatiseringen for å motta ytelser. Men vi måtte etter lange prinsipielle diskusjoner og gjennomgang av analyser foreta reelle prioriteringer.
Vi endte på at flertallet i utvalget foreslo å behovsprøve barnetrygden, et mindretall ville skattlegge den. Samtidig gikk vi inn for gratis barnehage, avskaffelse av kontantstøtten og en rekke andre forenklinger i stønadene. Dette er mulig å få til innenfor en «provenynøytral» ramme.
Det er fullt mulig for politikerne å prioritere annerledes enn hva vi gjorde i Barnefamilieutvalget, men da må de også synliggjøre hva som ikke prioriteres. Hva velger de? Valgfrihet i familiene eller arbeidsdeltakelse, stønader til alle eller til dem som trenger det mest? Slik det ser ut nå, vil en borgerlig flertallsregjering trolig ønske å bruke mer penger på barnefamiliene. Det de foreløpig ikke har sagt, er hvem som får mindre.
En borgerlig regjering som vektlegger valgfrihet er bra, men en borgerlig regjering som ikke har grep om kostnadene er det ikke.
Artikkelen er publisert hos Minerva 22.12.18.
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
