HRS bør ikke få statsstøtte. Det er det også mange andre som ikke bør få.
Statsstøtte til politiske organisasjoner bør gis med armlengdens avstand fra politikerne, etter objektive, etterprøvbare kriterier, skriver Haakon Riekeles.
Publisert: 9. november 2018
Statsstøtten til Human Rights Service er igjen i offentlighetens søkelys.
Først ble støtten foreslått redusert, deretter ble det varslet at regjeringspartiene hadde blitt enige om å reversere kuttet. Så kom det frem at Venstres stortingsgruppe ikke hadde blitt informert, og heller ikke var enig.
Det er nå full forvirring om hvorvidt HRS vil få 1,8 eller 1,3 mill. kroner. Et bedre spørsmål er hvorfor de får noe i det hele tatt.
HRS har alltid vært kontroversiell, men tidligere arbeidet de faktisk med brudd på individers rettigheter i innvandrermiljøer. Som da de i 2004 skrev en rapport om barn av innvandrere som ble sendt på skoler i foreldrenes hjemland, blant annet koranskoler i Somalia, et problem som nå igjen er på agendaen.
De siste årene har HRS endret fokus, fra forsvar av individuelle rettigheter til å fremme et negativt og alarmistisk syn på islam i Norge. De har oppfordret til å ta bilder av muslimer for å dokumentere en påstått «kulturell revolusjon» der «islam dominerer mer og mer», og er svært opptatt av antall moskeer og medlemmer i muslimske trossamfunn.
Den konspiratoriske fortellingen om at Europa islamiseres gir seg utslag i at lederen, Hege Storhaug, hyller de høyrenasjonalistiske regjeringene i Polen og Ungarn. Senest har HRS tatt initiativ til det de kaller Folkeaksjon for Norge, basert på den klassiske høyrepopulistiske ideen om at mediene og politikerne har sviktet folket.
HRS’ virksomhet faller åpenbart ikke innenfor formålet med tilskuddet som er «å bidra til økt deltagelse i, og økt tillit til, samfunnet blant innvandrere og deres barn», samt «å sikre at alle har samme muligheter, rettigheter og plikter når det gjelder å delta i det norske samfunnet».
Støtten til HRS er blitt en symbolsak for deler av Frp. Det handler ikke kun om sympati med HRS, men også om at mange andre politiske organisasjoner, som står langt unna partiet, støttes over statsbudsjettet.
En rekke andre organisasjoner på integreringsfeltet støttes også. I tillegg til disse får alt fra miljøorganisasjoner, bistandsorganisasjoner, avholdsorganisasjoner til landbruksorganisasjoner millioner i driftsstøtte over statsbudsjettet.
Støtten de får er ikke basert på søknader eller objektive kriterier, kun politikernes frie skjønn. Mange vil mene at disse har mer sympatiske formål enn HRS, men hvem som får støtte over statsbudsjettet bør være basert på mer prinsipielle vurderinger enn som så.
Statsstøtte til politiske organisasjoner bør gis med armlengdens avstand fra politikerne, etter objektive, etterprøvbare kriterier. Når andre partier over mange år har fått plass på statsbudsjettet til «sine» organisasjoner, uten spørsmål eller begrunnelse, bør ingen være overrasket over at Frp melder seg på og krever penger til HRS.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 7.11.18.
Relatert
Det danske eksperiment
Erna har mer å frykte
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
