Alle skal få Korona og penger

Mangelen på prioriteringer ser ut til å skape en egen raushetslogikk, som smitter nesten like fort som Korona, skriver Lars Kolbeinstveit i Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 5. april 2020

Mangelen på prioriteringer ser ut til å skape en egen raushetslogikk, som smitter nesten like fort som Korona.

At Stortinget slo tilbake mot regjeringens overivrige plan om fullmaktslov hylles for å vise at Norge er et sterkt demokrati. Det er mye sant i dette, men ser vi til samfunnsøkonomien, råder nesten motsatt stemning: Stortinget bidrar ikke til mer ansvarlig styring, men benytter anledningen til å bevilge mer penger til formål som har lite med å berge levedyktige bedrifter gjennom krisen, eller sikre arbeidstakere og vanlige skattebetalere sine interesser. At det brukes mer penger nå som det er krise er det mange gode grunner til, men særlig i norsk politikk, hvor vi har Oljefondet, er vi mer avhengige av at noen påpeker prinsippene: at pengebruken må være målrettet og lett reverserbar. På lederplass i Aftenposten påpekes helt riktig at flere partier bidrar til at deres kjepphester blir finansiert fremfor å samle seg om viktige prioriteringer. Finanskomiteens leder Mudassar Kapur (H) sier at noe av det fine med Norge er at vi står sammen i kriser. Men hvor samlet hadde Stortinget vært om vi var tvunget til å prioritere mer og bedre?

Også Aftenposten har sin egen kjepphest: studentene. Siden det deles så raust ut til andre, er det visstnok riktig å gi studentene stipend istedenfor lån. Jens Kihl i BT ser ikke ut til å være smittet av en slik raushetslogikk. Han poengterte presist i BT at studentene våre ikke ville lidd noen særlig nød med 145 kroner ekstra i lån- og renteutgifter ved regjeringens opprinnelige forslag. De skal sannsynligvis tjene godt og ha sikre jobber etter studiene. Nå er lån for én milliard kroner omgjort til stipend. Men et stipend skal også betales – så studentene har kanskje ikke så mye å juble for. De må nok, som andre arbeidstakere, betale mer i skatt hver måned når de er ferdige med studiene.

Særlig i borgerlige kretser snakkes det ofte om at prioriteringer og mer høyrepolitikk er vanskelig å få til. Man blir så fort stemplet som «kalkulator-høyre.» Det er lettere for venstresiden. Professor i økonomisk historie, Einar Lie, kaller det innstrammingspolitikkens paradokser. Men disse paradoksene er ikke hugget i stein. Og når det er krise er det forhåpentligvis større muligheter for å lede. Ledigheten stiger, og næringslivet sliter. Da ser kanskje velgerne bedre at vi må prioritere. Nå har vi en mulighet til å velge bort de minst lønnsomme offentlige prosjektene.

Mange snakker om at krisen ikke må føre til at vi «sosialiserer tap og privatiserer gevinst». Det er riktig, men hvis vi går tilbake til 1970-tallets aktive næringspolitikk, vil vi fort få sosialisering av tap likevel. Der staten er, eller nå eventuelt går inn, på eiersiden, må man fortsatt i hovedsak styre etter forretningsmessige prinsipper. En fravikelse av disse prinsippene, og mangel på forståelse av betydningen av norsk privat eierskap, vil over tid svekke produktivitetsutviklingen, arbeidsplasser og næringsliv.

En forkortet versjon av innlegget var publisert i Aftenposten 3. april 2020.

Publisert: 20. januar 2023