Kjenner du en familie som vil skatte 60 prosent av inntekten sin?
«Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferdsstat, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. Skatteøkninger hjelper knapt – veksten i offentlige utgifter skal ned», skriver Lars Kolbeinstveit
Publisert: 28. september 2017
Vi trenger både Høyres (gamle) vilje til å redusere veksten i offentlige utgifter og Arbeiderpartiets vilje til effektiv skattlegging, om vårt velferdssamfunn skal bevares.
Kommentarene til Aftenpostens Therese Sollien og Arbeiderpartiets Hadia Tajik i Aftenposten 17.9 illustrerer – på ulikt vis – hvorfor dette vil bli vanskelig.
Storpartiene stjeler strategier
Solliens kommentar beskriver hvordan Erna Solbergs kraftige nedtoning av «Kalkulator-Høyre», «Mennesker – ikke milliarder», og regjeringens rekordstore oljepengebruk, har ødelagt for livsgrunnlaget til Arbeiderpartiet. Sollien har gode poenger.
Det er liten tvil om at Arbeiderpartiet og Høyre er blitt likere hverandre de siste tiårene: De stjeler strategier fra hverandre og vinner gjenvalg ved å gjøre det samme som motstanderen, godt av hjulpet oljepenger. Valget i 2001 var i et samfunnsøkonomisk perspektiv interessant av særlig to grunner: For det første markerte det slutten på en bred liberaliseringsbølge i Norge, som startet under Willoch. For det andre var det da veksten i oljefondet virkelig begynte å skyte fart. Det finnes mange nyanser, men hvis en ser litt stort på det, har Arbeiderpartiet og Høyre grovt sett gått gjennom samme endringsprosess i sin økonomiske politikk de siste fire stortingsperiodene.
Det (korte) historiske perspektivet
I 2001 gikk Arbeiderpartiet på et sviende nederlag, og fikk rekordlave 24,3 prosent oppslutning ved stortingsvalget. Det førte til en omlegging fra Stoltenberg I-regjeringens liberaliseringslinje, til rødgrønn politikk. Høyre la på sin side ikke særlig om etter at de tok over etter Stoltenberg I, og tapte stort i 2005. Høyre gikk tilbake 7,1 prosentpoeng, fra 23,2 til 14,1 og tapte 15 mandater. Stoltenberg kom tilbake med flertallsregjering – liberaliseringen var lagt på hyllen. Det bidro til gjenvalg i 2009, godt hjulpet av oljepenger og at mange nødvendige reformer av offentlig sektor var satt på vent. I tillegg håndterte Stoltenberg finanskrisen på en ganske troverdig måte.
Det interessante er at Solberg nå er tilbake med samme strategi som Stoltenberg la etter nederlaget i 2001. Forkastingen av «Kalkulator-Høyre» har bidratt til høyere oljepengebruk og bidro nok til gjenvalget. Hadde flertallet røket, ville kanskje kommunereformen noe ufortjent fått skylden. Dessuten er det galt å si at Solberg bare har effektivisert offentlig sektor. Oljepengebruken kan delvis forsvares som følge av oljeprisfallet, men den var høy før fallet, og det offentliges andel av BNP har økt under tidenes «blåeste» regjering.
I dag er statsbudsjettet mer følsomt
Kan dette tyde på at nordmenn er venstrevridde, og ønsker en stor offentlig sektor med raus velferdsstat og høye skatter? Det er langt fra sikkert. Vi vet ikke om folk aksepterer høyere skatter. Det vi vet er at vi aksepterer store uttak fra oljefondet.
Sollien skriver videre at en strategi for Arbeiderpartiet kan være bare å sitte stille i båten til det er tomt for penger. Det vil være urimelig å tolke det som et seriøst forslag. Solliens forslag er nok mer en illustrasjon på hvor vanskelig det er for Arbeiderpartiet å vinne valg mot en regjering som har ført en Ole Brumm-politikk, hvor en har klart å levere både litt skattelette og høy vekst i offentlige utgifter, ved å forsyne seg av oljefondet.
Dessuten har en slik strategi flere usikre faktorer. Forutsetter vi at handlingsregelen på tre prosent overholdes, trenger ikke Arbeiderpartiet vente særlig lenge. Brukes mer enn tre prosent kan Høyre holde lenger, men den norske partifloraen består av flere partier enn Høyre og Arbeiderpartiet. Statsbudsjettet er mer følsomt for variasjoner i oljefondet enn før, samtidig som hensynet til velferdsstatens bærekraft diskuteres stadig heftigere i kulissene.
Tabu og usanne påstander
Brudd på handlingsregelen er tabu i Norge, men likevel er det grunn til å være redd for at kutt i offentlige utgifter er et mye større tabu. Valgkampen kan tyde på dette. Kutt i offentlige utgifter ble knapt diskutert av partiene. Regjeringen hadde få forslag til høyrepolitikk som venstresiden kunne angripe. Venstresiden angrep derfor et Civita-notat for å avsløre «egentlig høyrepolitikk».
Civita-notatet, skrevet av Haakon Riekeles, foreslår hvordan vi kan spare inn 50 milliarder på statsbudsjettet. Arbeiderpartiets daværende finanspolitiske talsperson, Marianne Marthinsen, advarte i innlegg i lokalaviser landet over om at dette kunne bli regjeringens politikk, om den ble gjenvalgt. Riekeles avkreftet påstandene: «Om det bare hadde vært så vel».
Videre var det mange aviser i hele landet som trykket innlegg med påstander om at regjeringen ville kutte i sykelønnen. Igjen var problemet at påstandene (dessverre) ikke var sanne.
Harde realiteter
I den andre kommentaren, skriver Hadia Tajik at «i årene som kommer vil vi reelt sett stå overfor valg om enten å kutte i velferden eller øke skattene noe».
Men så enkelt er ikke valget, realiteten er mye hardere. Vi kommer nemlig ikke utenom mindre vekst i offentlige utgifter gjennom «å øke skattene noe». Perspektivmeldingen varsler om at vi fra slutten av 2020-tallet vil ha et udekket behov på rundt 50 milliarder pr. tiår. Hvis Arbeiderpartiet skal tette det gapet med kun skatteøkninger, må de være mange ganger større enn det de foreslo i årets valgkamp.
Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferdsstat, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste Produktivitetskommisjonen at skattenivået for gjennomsnittsfamilien må over 60 prosent, i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå gir alvorlige effektivitetstap og er ikke bærekraftig. Den opprinnelige planen til Stoltenberg I-regjeringen var å redusere skatter som hemmer effektivitet og vekst, men økningen i oljepengebruken har stort sett gått til offentlig sektor.
Fremover kommer hverken venstresiden eller høyresiden utenom samfunnsøkonomiske realiteter: Det vil si strengere prioriteringer i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt. En voksende offentlig sektor som unndrar seg omstilling eller opprettholder for rause velferdsordninger, kan svekke folks vilje til å betale skatt.
Media og samfunnsøkonomi
En av Norges viktigste stemmer innenfor samfunnsøkonomisk journalistikk, Jon Hustad, skrev en viktig analyse av valgkampen i Dag og Tid 15. september. Mediene dekker for mye av spillet i valgkampen ifølge Hustad. Det bør være rom for mer analyser av hva som er konsekvensene av ulike partiers sin politikk. De kan ofte være svært alvorlige, og er mye viktigere å formidle enn kommunikasjonsanalyser av hvorvidt partier får «markert seg i media». Konsekvensene må analyseres ved hjelp av samfunnsøkonomisk innsikt. Og er det noe historien har lært oss så er det at samfunnsøkonomiske realiteter markerer seg mer enn i media. De kan være knallharde og føre til store tap for velferd og arbeidsplasser, om de ikke tas hensyn til.
En kortere versjon av denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 26. september 2017
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
