Offentlige utgifter

Vekst i offentlig sektor gjør omstilling vanskeligere

Den neste stortingsperioden blir antagelig den siste, før man må begynne å stramme inn på offentlige utgifter. Nettopp derfor burde partiene allerede før valget i 2017 begynne å diskutere reformer som kan forberede det norske samfunnet på hardere økonomiske tider. Eirik Løkke i Finansavisen.

Eirik Løkke

Publisert: 25. mai 2016

I Finansavisen (19.5.) påpeker Trygve Hegnar helt riktig at offentlig sektor vil vokse i kjølvannet av krisen i olje-og gassektoren, noe som også bekreftes av Finn.no sin nylig fremlagte jobb-barometer, der over halvparten av ansatte i privat sektor kan tenke seg å gå over til offentlig sektor grunnet større jobbsikkerhet. Men den virkelig store utfordringen er den langsiktige strukturelle trenden, der antallet offentlig ansatte har tredoblet seg siden 1970. Denne utviklingen har en selvforsterkende effekt, fordi flere velgere kan få en interesse i å motarbeide omstilling. Det kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre politiske endringer.

I et nylig publisert Civita-notat (Offentlig sektor og stemmegivning) har jeg analysert stemmegivningen til ansatte i offentlig sektor ved stortingsvalget i 2013. Ansatte i offentlig sektor foretrekker, langt mer enn befolkningen for øvrig, venstresiden i norsk politikk. Dersom stemmegivningen til offentlig ansatte hadde vært utslagsgivende for sammensetningen av Stortinget, ville Ap og SV kun vært fem mandater unna et rent flertall. Dette stemmemønsteret bekrefter en utvikling vi har sett over tid, noe også undersøkelser fra professorene Jørn Rattsø og Rune Sørensen har dokumentert.

En følge av at det blir flere ansatte i offentlig sektor, er at det kan bli vanskeligere å forberede Norge på tøffere tider. Det er særlig tre trekk som vil kunne bli en utfordring for det norske samfunnet.

For det første vil utviklingen kunne utfordre frontfagsmodellen, fordi offentlig sektors størrelse vil kunne føre til høyere lønnskrav, som vil svekke norsk konkurranseevne. Det vil også kunne bli vanskeligere å legge til rette for en vekstfremmende politikk. Men den mest åpenbare utfordringen er at det blir mer krevende å begrense krav om flere velferdsgoder, selv om velferdsstatens utvikling ikke er bærekraftig.

De politiske partiene skal vedta nye partiprogrammer før stortingsvalget i 2017, men det er foreløpig lite som tyder på at de løfter frem politiske reformer som kan utfordre sektorinteressene. En av grunnene til at partiene ikke ønsker å diskutere reelle kutt, er at det vil kunne utløse betydelig motstand blant offentlig ansatte, hvilket kan ødelegge mulighetene for å få regjeringsmakt i 2017.

Men selv om politiske endringer kan utsettes, kan de ikke avlyses. Den neste stortingsperioden blir antagelig den siste, før man må begynne å stramme inn på offentlige utgifter. Nettopp derfor burde partiene allerede før valget i 2017 begynne å diskutere reformer som kan forberede det norske samfunnet på hardere økonomiske tider.

Innlegget var publisert i Finansavisen onsdag 25. mai 2016.