Snart må vi kutte. På ordentlig
Tiden for liksom-kutt er snart over. Om noen år kan det bli snakk om ordentlige kutt. Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 3. juni 2016
Ordet «kutt» brukes svært hyppig i den politiske debatten i Norge.
Det man mener å si, er at noen har kuttet i eller redusert budsjettene. Beskyldningene rammer som regel først og fremst regjeringen, men også opposisjonen blir beskyldt for å «kutte» i sine alternative budsjetter.
Det er ikke positivt ment. Alle politiske partier i Norge skryter av at de øker de offentlige budsjettene, mens de altså syns det er negativt, hvis budsjettene blir redusert. Om det har noen betydning i virkelighetens verden, for eksempel for elevenes læring eller pasientbehandlingen, er ikke alltid så viktig. Konkurransen mellom partiene dreier seg ofte om å ha størst mulig budsjetter, helt uavhengig av hvilke resultater de gir.
Likevel er det sjelden snakk om egentlige kutt. Som regel brukes ordet «kutt» om budsjettposter som vokser, men som kanskje vokser mindre enn i fjor. Da Aftenposten sist høst spurte Siv Jensen hvor hun hadde kuttet i forslaget til statsbudsjett for 2016, ble hun svar skyldig. Hun kom ikke på et eneste kutt, og det var ikke så rart. Det var nemlig, ifølge Aftenposten, bare ett rent utgiftskutt i det budsjettet hun la frem. Det norske statsbudsjettet bare fortsetter å vokse og utgjør nå over 1.200 milliarder kroner.
Men denne utviklingen kan ikke fortsette.
I et notat som min kollega Haakon Riekeles har laget, identifiserer han en årlig utgiftsvekst på statsbudsjettet på opptil 34 milliarder kroner, hvis man viderefører dagens trender og planlagte satsinger, mens den underliggende veksten i skatteinntekter bare er på 16 milliarder kroner i året. Noe må altså gjøres.
Men hva kan man gjøre?
Det finnes noen behagelige, men dessverre ganske usikre løsninger.
Den viktigste er at vi arbeider mer og smartere og dermed får mer igjen for pengene. Det er arbeidet og produktivitetsveksten, altså hvor mye vi får ut av arbeidet vårt, vi lever av. Men de siste 10 år har både arbeidsinnsatsen og produktivitetsveksten gått ned.
Mye kan gjøres med å organisere offentlig sektor bedre, slik at oppgavene blir løst mer effektivt. Men baksiden av medaljen er at det er vanskelig å hente ut økonomiske effekter på kort sikt. Så selv om kommunereformen er nødvendig, er det ikke sikkert at vi sparer så mye på den. SSB har for en tid tilbake beregnet at en optimal kommunestruktur kan gi en besparelse på fem milliarder kroner i året – men en «optimal kommunestruktur» får vi neppe.
En annen usikkerhet er Stortinget selv. Da Siv Jensen ville effektivisere skatteoppkrevingen og spare 385 årsverk og drøye 350 millioner kroner, sa Stortinget nei.
Vi kan også spare mye på å få til en pensjonsreform i offentlig sektor, men heller ikke det er så lett å få til uten at arbeidstakerorganisasjonene vil.
Et alternativ til slike reformer som gjør at vi kan arbeide mer og/eller bedre, er at vi bevilger oss en mer nøktern velferdsstat. Vi kan for eksempel gjennomføre kutt i de mest sjenerøse ordningene.
Sykelønnsordningen er en åpenbar kandidat. En harmonisering, der uføretrygd, arbeidsledighetstrygd og sykelønn har tilnærmet lik sats kan også gi bedre incentiver, dempe offentlige utgifter og skape mindre byråkrati. Dagens ordning, der man får full lønn ved sykdom og kun 62,4 prosent av lønn ved arbeidsløshet, gir uheldige incentiver og bidrar til byråkrati. IA-avtalen har få positive effekter, og den er også byråkratisk og full av kontrollmekanismer som kunne vært overflødiggjort, dersom vi hadde tatt i bruk økonomiske incentiver. Dessuten er sykelønnsordningen en ordning for dem som er innenfor arbeidslivet og dermed vil kutt ha svært få negative sosiale effekter.
Trenden de siste årene har vært at oljepengebruken, som andel av BNP, vokser år for år, og at denne veksten i all hovedsak brukes til å øke statens utgifter målt som andel av BNP. Fra 2006 til 2016 har offentlig sektors utgifter som andel av fastlands-BNP gått opp fem prosentpoeng fra 53,1 til 58,1 prosent. Skatter og avgifter som andel av fastlands-BNP har i samme periode kun falt med litt over ett prosentpoeng fra 43,7 til 42,5 prosent.
Økte skatter er likevel ikke en varig løsning på de finansieringsproblemene vi får ved at oljepengebruken ikke lenger øker. Å videreføre trenden med stadig voksende utgifter som andel av BNP vil ikke bare kreve en skatteøkning i ett enkelt år, men en fast økning i skattenivået hvert år. Det er ikke sannsynlig at det kan gjennomføres uten at det gjør betydelig skade på vekstevnen i økonomien. Og det er selvsagt spesielt uheldig å øke skattebyrden for privat sektor i en tid da den norske økonomien vil måtte omstille seg til å bli mindre oljeavhengig.
Tiden for liksom-kutt er snart over. Om noen år kan det bli snakk om ordentlige kutt.
Innlegget var publisert i Dagsavisen torsdag 2. juni 2016.