Omstillingene pågår nå
Vi bør være forsiktig med enda større pengebruk over statsbudsjettet. Omstillingene er i gang og må ikke bremses. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.
Publisert: 23. april 2016
Vi bør være forsiktig med enda større pengebruk over statsbudsjettet. Omstillingene er i gang og må ikke bremses.
«Vi står foran store omstillinger», er et mantra som gjentas til stadighet. Omstillinger er imidlertid ikke noe som ligger foran oss, men noe vi er inne i nå. Det har funnet sted en sterk bedring av konkurranseevnen, og det er allerede spede tegn til sterkere vekst i ikke-oljerelaterte bedrifter.
Omstillingsprosessen er i liten grad drevet av regjering og storting, og skal heller ikke være det. Den må drives av aktørene i økonomien, ved at de tilpasser seg nye rammebetingelser, forårsaket av at oljesektoren ikke lenger er motoren i norsk økonomi.
Omstillinger tar tid, og det er umulig å unngå at ledigheten går noe opp når prosessen pågår. Bedrifter rammet av oljeprissjokket bemanner ned før andre er istand til å utnytte den nye situasjonen til å øke produksjonen og bemanne opp.
I oljerelaterte næringer synes det nå også å pågå en sterk effektivisering, i tillegg til nedskalering av kapasitet. For eksempel har kostnadsanslagene for utviklingen av Johan Castberg-felt i nord falt kraftig, noe som bedrer utsiktene til høyere aktivitet i fremtiden.
Den omstillingsprosessen vi er inne i består av flere elementer:
- Inntektsnivået per innbygger justeres noe ned, og utsiktene for inntektsveksten fremover er lavere.
- Eksporten av tradisjonelle varer og tjenester vokser bra, tross svak vekst i verdenshandelen.
- Importen tar ikke lenger markedsandeler. Det betyr større produksjonsmuligheter for innenlandske bedrifter.
- Eksplosjonen i nordmenns utenlandsreiser stanser, og stagnasjonen i reisetrafikken i Norge er snudd til god vekst.
Tilpasningene i norsk økonomi finner sted innenfor institusjonelle rammer som ble etablert etter bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Det gamle systemet hadde sviktet.
Da oljeprisen falt i 1986, ble renten brukt til å forsvare valutakursen, inntil man ble tvunget til å devaluere senere på året. Devalueringene vi hadde på 1970- og 1980-tallet slo kraftig ut i høyere inflasjon, noe lønnstagerne krevde kompensasjon for – som ledet til nye devalueringer. Slik fortsatte det.
Sist på 1970-tallet kom det en nedgangskonjunktur internasjonalt, utløst av oljeprisoppgangen det tiåret. Norge produserte enda ikke noe særlig olje, men gjennom en ekspansiv finanspolitikk, ble det brukt «oljepenger på forskudd» for å dempe effektene på norsk økonomi. Flere selektive støtteordninger overfor enkeltnæringer ble etablert, noe som hindret omstillinger i økonomien.
Denne politikken måtte avvikles, fordi man fyrte opp under allerede sterke inflasjonsimpulser, fordi økonomiens vekstevne ble svekket, og fordi statsgjelden økte faretruende sterkt.
Det er stor forskjell på hvordan økonomien og det politiske systemet reagerer på sjokk i dag sammenlignet med slik det var for 25–40 år siden. Nå lar en markedsprisene spilles ut istedenfor å regulere dem, som man gjorde med fast valutakurs, rentereguleringer kombinert med kredittrestriksjoner.
Spillereglene i arbeidslivet er utviklet slik at partene selv tar hovedansvaret for kostnadsutviklingen, og dermed for sysselsettingen over tid. Arbeidsmarkedet er blitt svært fleksibelt som følge av EØS-avtalen.
Den politiske villigheten til å skreddersy støtteordninger for næringer i trøbbel er sterkt redusert. Det vet næringslivet og tilpasser seg deretter.
I sum har vi et mer desentralisert og markedsorientert system, som har innbygd i seg en stor grad av fleksibilitet og selvreparasjonsevne. Oljeprisfallet nå er første gangen vi har fått testet hvordan regimet reagerer på sjokk. Erfaringene så langt er gode.
Det er en balansegang mellom hvor mye ledigheten bør søkes dempet på kort sikt gjennom en ekspansiv finanspolitikk, og ønsket om at omstillingene i økonomien bør finne sted så raskt som mulig. Høy ledighet over lang tid virker diskvalifiserende, og hever terskelen for å få folk inn i arbeidslivet igjen.
På den annen side, pøses det uhemmet på med offentlige penger for å hindre ledighetsøkninger, hindres omstillinger, og omstillingsbehovet akkumuleres.
Det er lite som tyder på at det legges for liten vekt på farene ved en kortsiktig ledighetsøkning nå, og at finanspolitikken derfor er for lite ekspansiv. Ledighetsøkningen er tross alt begrenset, den er konsentrert til fire vestlandsfylker, og det er klare tegn til at arbeidstilbudet i form av arbeidsinnvandringen dempes.
At vi i dag har et politikkregime, som langt bedre enn før fremmer omstillinger, tilsier også at en bør være forsiktig med enda større pengebruk over statsbudsjettet. Det vil lett bremse de omstillingene vi nå er inne i.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 21. april 2016.