3 prosents handlingsregel styrker demokratiet
Når flere skjønner at det er nødvendig med innstramminger, og bruken av oljepenger reduseres i fremtiden, vil den politiske debatten bli bedre. Lars Gauden
Publisert: 20. februar 2017
Regjeringen kalte torsdag inn til pressekonferanse og varslet at de ville redusere handlingsregelen fra 4 til 3 prosent. Hvordan kunne dette skje, og det i verdens rikeste land? Er det ikke sentralbanksjefens, ikke politikernes, rolle å mane til økonomisk edruelighet – kanskje særlig i valgår? Han slipper tross alt å forholde seg til meningsmålinger.
Ungdomspartiene får gjennomslag
Mye tyder på den norske offentlige debatten om økonomi er i endring, og at det ikke bare får konsekvenser på lederplass i Dagens Næringsliv, i Jon Hustads kommentarer i Dag og Tid eller på frokostmøter i tenketanker.
Ida Lindtveit, lederen i KrFU, sa nylig på et frokostmøte i Civita at politikere som er bekymret for velferdsstatens bærekraft, begynner å ta kortsiktige hensyn med en gang de får stortingsplass. Hun har nok rett, men samtidig ser det ut til at det nå har blitt mer populært med innstrammingspolitikk.
Opposisjonen kan ikke med troverdighet anklage regjeringen for å kutte i velferden. En slik påstand er feil, og velgerne kjenner seg sannsynligvis ikke kjenne igjen i slike påstander. Opposisjonen, særlig Arbeiderpartiet, har derfor brukt andre argumenter mot regjeringens økonomiske politikk i det siste.
I den økonomiske debatten har regjeringen nemlig vært anklaget for to sentrale saker: Skattelettelser og høy oljepengebruk. Mye tyder på at skattelettelsene i seg selv er fornuftige, spesielt i omstillingstider, og nedgangskonjunkturen kan forsvare noe av den økte oljepengebruken. Men selv om oljepengebruken har holdt seg innenfor handlingsregelen med god margin, og heller ligger rundt 3 prosent, har regjeringen fått kritikk fordi det er stadig bredere faglig enighet om at en handlingsregel på 4 prosent var for høy.
Arbeiderpartiet har varslet at de på landsmøtet i april vil drøfte om handlingsregelen bør reduseres til 3 prosent. Forslaget har fått støtte fra både NHO og LO, og har dessuten vært foreslått før blant annet av Venstre, men også sentralbanksjefen i 2012. Daværende statsminister Jens Stoltenberg avviste den gangen forslaget kontant.
Endelig en kriseforståelse
Antakelig har flere partier på borgerlig side vært enig i kritikken av nivået på oljepengebruken. Det gjelder særlig Høyre, men også delvis samarbeidspartiene, Venstre og KrF, og de mer liberalistiske elementene i Frp. Men sannsynligvis har de av politiske hensyn vært redde for å gå inn for innstramminger.
Også flere aktører i norsk offentlighet har påpekt behovet for omstilling og tiltak for å gjøre velferdssamfunnet mer bærekraftig. Enkelte har spurt hvorfor regjeringen ikke har utnyttet kriseforståelsen – som har blitt mer aktuell på grunn av fallende oljepris – bedre. Det ser nå ut til at regjeringen et godt stykke på vei likevel har gjort det.
En viktig innvending er at 3 prosent i alle fall på kort sikt er av liten betydning. Oljepengebruken ligger allerede på det nivået i dag, så det trengs ingen direkte innstramminger. Vekst i fondets størrelse betyr også at man likevel vil ha nye penger å disponere de neste årene, selv om økningen vil bli lavere enn de siste årene.
Poenget er heller at en lavere handlingsregel fremskynder tidspunktet da oljepengebruken ikke lenger vil gi økt handlingsrom, mens den langsiktige sparingen blir bedre.
Hardere prioriteringer må til
Hvis en post på statsbudsjettet skal økes, må en annen få mindre. Når vi ikke bare kan hente friske midler fra oljefondet, blir vi rett og slett tvunget til å prioritere hardere
De som har ment at vi har hatt råd til både skattelette og mer offentlig velferd, har bare hatt delvis rett. For de økte overføringene fra oljefondet som vi bruker hvert år, må også prioriteres selv om ingen nødvendigvis får kutt. Hvis man bruker en gitt sum penger på barnehage, blir det relativt sett mindre til skattelette, og omvendt.
I norsk offentlighet glemmer man ofte at skattelette også er en type velferd. Den gir direkte økt privat, familiær eller sivil velferd. Det er et viktig ideologisk og politisk argument, men det må i neste omgang veies opp ved at man prioriterer ned offentlige utgifter.
Og det er jo det den reelle konfliktlinjen mellom venstre- og høyresiden handler om: størrelsen på offentlig versus privat sektor.
En bedre debatt frem mot valget
Ved å redusere handlingsregelen til 3 prosent, som opposisjonsleder Jonas Gahr Støre sier at han støtter, legger regjeringen grunnlaget for en bedre økonomisk debatt frem mot valget og i årene fremover. Når man er enige om hva som er maksgrensen for oljepengebruken, kan man få en bedre debatt om politiske prioriteringer, deriblant skattepolitikken.
For de skattelettelsene regjeringen har prioritert, og de skattene opposisjonen sier de vil øke, er av betydning. Skattelette kan være fornuftig for å sikre konkurranseevnen til bedrifter og arbeidsplasser, og med det grunnlaget for skatteinntektene i fremtiden, og på lengre sikt kan skattelettelser ha mye å si for vekstevnen og bærekraften i økonomien. Skatteøkninger kan derimot bidra til at vi utsetter reformer som skal få ned veksten i offentlige utgifter.
Selv om noen av oss mest fiskalkonservative gjerne skulle sett at regelen var enda strammere, og at reformiveren i offentlig sektor større, er enighet om 3 prosent et viktig skritt i riktig retning fordi tallet er mer realistisk i forhold til det vi kan forvente av avkastning i oljefondet i årene som kommer, og hvilken pengebruk som er sunn for norsk økonomi.
Handlingsregelen styrker demokratiet
Det er ofte politisk uenighet om hva oljepengene skal brukes til, og en slik uenighet er selvsagt i et demokrati.
I Norge har uansett både oljefondet og handlingsregelen tjent oss svært godt. Sjefsøkonom i NHO, Øystein Dørum, har sagt noe om handlingsregelen som det bør være tverrpolitisk enighet om: «Samtidig som handlingsregelen ikke garanterer en fornuftig pengebruk, er den heller ikke til hinder for det.»
Handlingsregelen er en av flere viktige institusjoner eller rammer i vårt demokrati. En innstramming til 3 prosent er en endring i rammeverket som, litt pompøst sagt, styrker demokratiet.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 17. februar 2017.
Relatert
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
