Verdens likeste land

«Det er ikke lett å bevare små forskjeller, men det ingen grunn til svartsyn. Norge er fortsatt et av verdens rikeste, frieste og likeste land», skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 10. august 2021

Alle partier har politiske standpunkter som øker forskjellene

Det er forskjell på folk. Heldigvis, vil jeg si. Vi er alle unike, og vi har ulike meninger om hva som er det gode liv. Respekt for mangfold og mindretall er en viktig del av det liberale demokratiet. Folk skal ikke måtte gjøre, mene og være som alle andre.

Samtidig som vi dyrker muligheten til ulikhet, står likheten sterkt i Norge. Vi ønsker små økonomiske forskjeller, og vi legger stor vekt på likhetsverdier som likestilling, likebehandling og like muligheter. Norge er et av verdens likeste land.

Norge er også et av verdens frieste land. Vi har en åpen og velfungerende markedsøkonomi, og vi legger stor vekt på frihetsverdier som ytringsfrihet, pressefrihet og organisasjonsfrihet. Samtidig er tilliten i Norge den høyeste i verden.

Sosiale forskjeller

Vi vet ennå ikke hvilke saker velgerne vil mene er viktigst ved årets valg. I 2013 var det helse, skole og samferdsel. I 2017 var det innvandring, skatt og skole.

Aftenposten har fått gjort en meningsmåling som indikerer at det nå er «sosiale forskjeller», helse og skatt som er viktigst. At sosiale forskjeller er blitt viktigere, er ikke rart etter halvannet år med pandemi. Selv om økonomien nå tar seg raskt opp igjen i Norge, er det fortsatt flere ledige enn det var før pandemien. Og mange fattige land har fått det verre.

Hva folk tenker på som sosiale forskjeller, er ikke godt å si. Det kan blant annet dreie seg om bolig, jobb, kultur, utdanning eller inntekt. Det er også mange måter å måle forskjeller på for å vurdere hvor store de er, og om de blir større eller mindre.

Best i klassen

Siden 1980-tallet og frem til pandemien er den økonomiske ulikheten i verden både blitt mindre og større. Det er blitt mindre forskjeller totalt sett, fordi veksten lenge har vært sterk i en del fattige land. Samtidig er forskjellene innad i mange land blitt større.

Årsakene er de samme: Globalisering, migrasjon og teknologisk utvikling har hjulpet mange fattige mennesker til å bli rikere, mens en del mennesker i rike land relativt sett har tapt. Men det er stor forskjell på landenes evne til å begrense økning i ulikhet.

De nordiske landene er blant de beste i klassen. En fungerende markedsøkonomi og et godt utdannings- og velferdssystem bidrar både til vekst og en rimeligere fordeling. Norge og norske innbyggere er blitt mye mer velstående siden 1980-tallet.

Norge ligger fortsatt i verdenstoppen når det gjelder likhet i inntekt. De to siste årene før pandemien gikk ulikheten i utbetalt inntekt ned. Og ulikheten er enda lavere enn tallene viser, fordi vi har mange gratis og billige offentlige tjenester som ikke regnes med når vi måler ulikhet.

Større forskjeller i formue

Samtidig har ulikheten i formue økt. De rikeste er blitt rikere, i hovedsak fordi den næringsvirksomheten de eier, er blitt mer verdt. Det kan være flere grunner til at mange bedrifter er blitt mer verdt. Én mulighet er at bedriftene gjør det bedre og skaper flere arbeidsplasser.

Men vi må også rette søkelyset mot lavrentepolitikken. Den er det ingen politikere som har gått til valg på, men den er en driver for økt formuesulikhet. Formuesverdiene blir større, uten at det nødvendigvis fører til at avkastningen blir større.

Men også når det gjelder formue, er Norge i en unik posisjon. Over 60 prosent av formuen er på statens hånd. Når hver femte krone på statsbudsjettet kommer fra Oljefondet, betyr det at denne formuen kommer alle til gode, og at den i særlig grad kommer dem til gode som trenger velferdsordningene mest. I USA er hele formuen på private hender, mens det offentlige har gjeld.

Det kan fremføres gode argumenter både for og mot en arveavgift. Men debatten er ikke opplysende hvis vi ikke forteller alt: Da regjeringen avskaffet arveavgiften, sørget den samtidig for full innføring av en ny «arveskatt». Hvis du nå selger noe du har arvet (unntatt hus og hytter), blir skatten i mange tilfeller mye høyere enn den ble før.

Skattereform og pensjonsreform

I Norge bruker vi et relativt fattigdomsbegrep, som betyr at du regnes som fattig hvis inntekten din er en bestemt andel av medianinntekten i landet. Det betyr også at vi neppe kan utrydde fattigdom helt. Det er uansett viktig å gjøre en innsats overfor dem som har og tjener minst.

I Norge er det først og fremst innvandrerfamilier som har lave inntekter. Deltagelse i barnehage og en god skole er uvurderlig for å sikre god sosial mobilitet og hindre at fattigdom går i arv.

Alle partier har politiske standpunkter som øker forskjellene. Fjerning av kontantstøtten, skattereformer, innvandring, lavere skatt på arbeidende kapital, pensjonsreform og klimaavgifter er eksempler på politikk som kan øke ulikheten.

Men de partiene som mener dette, har ofte gode argumenter: Noen mener at det finnes verdier som er viktigere enn økonomisk likhet. Noen mener at vi må koste på oss litt økt ulikhet i Norge hvis vi kan redusere den globalt. Noen mener at effekten er kortsiktig, og at tiltaket fører til større likhet på lengre sikt. Andre mener at de også har tiltak som vil kompensere for ulikheten.

Samlet sett er det knapt mulig å måle endringer i ulikheten som følge av et enkelt års statsbudsjett eller av opposisjonens alternative budsjett.

Skal vi forebygge store økonomiske forskjeller, er det de langsiktige tiltakene som teller: kvalitet i utdanningen, gode vilkår for å skape nye jobber, gode velferdsordninger, et godt skattesystem og et velordnet arbeidsliv.

Spredt eierskap

Men det er ikke bare det offentlige som kan redusere ulikhet. En stor offentlig sektor kan også stå i veien for utjevning. Dette er fordi den fortrenger muligheten til å utvide selveierdemokratiet, altså et demokrati hvor mange eier bolig, næringsvirksomhet eller land.

Det er riktig at det staten eier, eies av alle. Men en borgerlig tanke er at vi også må eie litt privat, fordi det sprer makt, innflytelse og velstand på flere.

I Norge er det mange som eier sin egen bolig. Men denne ideen om at mange eier litt hver, kan også utvides, for eksempel ved å stimulere flere til å bli medeiere i næringslivet. Mer spredt eierskap bidrar til å fordele makt og kapital på flere. Det kan øke både likheten og friheten.

Det er viktig å forebygge store sosiale forskjeller. Men dessverre er det mange som nå overdriver voldsomt og tegner et mye dystrere bilde av ulikheten i Norge enn det er grunnlag for.

Mange forskjeller er både nødvendige og rettferdige, og vi kan ikke greie oss uten noen «rikinger» som har kapital. Vi har verdens største velferdsstat, men den blir ikke automatisk bedre av at den blir stadig større. Det vi trenger nå, er økt verdiskaping i andre næringer enn olje.

Det er ikke lett å bevare små forskjeller, men det ingen grunn til svartsyn. Norge er fortsatt et av verdens rikeste, frieste og likeste land.

Kronikken var publisert i Aftenposten 8. august 2021.