Økonomi for dummies

«Jeg er opptatt av utdanning. Men lærte jeg selv noe av studiene? I dag tar jeg sjansen på å fremstille meg til en liten sommereksamen – for leserne», skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 19. juli 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Jeg er opptatt av utdanning. Men lærte jeg selv noe av studiene? I dag tar jeg sjansen på å fremstille meg til en liten sommereksamen – for leserne.

Jeg er siviløkonom. Sett i ettertid burde jeg nok studert noe jeg har større anlegg og interesse for, men jeg angrer ikke.

Bergen er en vakker by, NHH har et fantastisk studentmiljø, og jeg fikk en god allmennutdannelse. Og selv om jeg ikke ble verdens beste bedriftsøkonom, fikk jeg innsikt i noen økonomiske «tyngdelover», som har vært til nytte siden, både i livet, arbeidslivet og det politiske liv.

Norsk politikk er ekstremt opptatt av penger. Vi tror nesten alltid at problemer kan løses med mer penger, og vi har nok også en følelse av å ha ubegrenset med penger. Politikere konkurrerer om å bevilge mest mulig, og de fleste journalister ser også ut til å mene at mest er best.

Men så enkelt er det naturligvis ikke. Selv i Norge gjelder de økonomiske «tyngdelovene». Her er fem av dem jeg lærte på Handelshøyskolen i Bergen:

1. Inntektene må være større enn utgiftene i det lange løp.

Da jeg var student, var utgiftene mine større enn inntektene. Derfor måtte jeg låne. Det går for en stund, men hvis man tar opp nye og stadig dyrere lån for å betale gamle, har man et problem. Drives det for langt, går man konkurs, og da overtar banken styringen over livet ditt. Det kan hende at banken ettergir deler av gjelden, men samtidig blir man satt under administrasjon. Man mister sin egen frihet.

I bunn og grunn er det dette som skjer med Hellas. Landets politikere har i lang tid sørget for at utgiftene har vært større enn inntektene. De har lånt stadig mer, men til slutt ville landet gått konkurs, hvis det ikke hadde vært for EU. Nå er landet, langt på vei, satt under administrasjon.

Norge er i en svært heldig situasjon sammenlignet med Hellas. Men også Norge vil, bl.a. fordi vi blir flere eldre, gradvis få større problemer med å finansiere velferden. Stoltenberg II-regjeringens perspektivmelding anbefalte derfor at vi gjør de nødvendige justeringene i offentlige budsjetter nå fremfor å risikere store skatteøkninger eller kraftige nedskjæringer siden. Med «justeringer» menes tiltak som kan øke inntektene og redusere utgiftene vi får i fremtiden.

2. Vi må ta hensyn til kostnaden ved ikke å bruke pengene på den beste måten – nemlig alternativkostnaden.

Hvis jeg kan kjøpe samme kjole til 500 eller 600 kroner, er alternativkostnaden ved å velge den dyreste kjolen 100 kroner.

Et godt eksempel fra politikken er samferdselssektoren, der man i mange år har prioritert noen av de minst lønnsomme prosjektene fremfor de mest lønnsomme. Man har f.eks. prioritert å bygge veier der det bor få mennesker fremfor å bygge der det bor mange. I forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan 2014-23 ble det gjort beregninger som viste et samfunnsøkonomisk tap på nesten 70 milliarder kroner, dersom man skulle fulgt rådene fra Statens vegvesen og Jernbaneverket. Ingen av dem prioriterte de mest lønnsomme prosjektene.

Reformene som nå gjennomføres, har bl.a. som mål å realisere flere lønnsomme prosjekter raskere.

3. Vi må huske loven om avtakende grensenytte, dvs. at nytten ved å bruke én enhet til av en gitt vare eller tjeneste gradvis blir mindre.

Min glede, eller nytte, av å spise én sjokolade til når jeg allerede har spist to, er ikke så stor. Har jeg allerede spist tre, har jeg kanskje ingen glede av den fjerde overhodet – og har jeg spist fem, vil «nytten» av den siste sjokoladen bli direkte negativ.

Slik kan det også være med offentlig pengebruk.

Forleden publiserte Civita et notat om betydningen av lærertetthet for elevenes læring. Norge har den høyeste lærertettheten blant de rike landene i verden – i snitt ca. 10 elever pr lærer. Er det da lurt å øke lærertettheten enda mer?

Forskningen viser at det neppe er fornuftig. Det kan ikke dokumenteres at elevene lærer mer av at det blir flere lærere. En årsak er kanskje loven om avtakende grensenytte, dvs. at det er vanskelig å oppnå positive effekter av å øke lærertettheten enda mer når den allerede er høy.

Det betyr ikke at man ikke skal bruke mer penger på skolen, men at pengene kanskje skal brukes på noe som gir bedre læring.

4. Brukt er brukt.

Begrepet «sunk cost» henspiller på at mange kostnader er irreversible, det vil si brukt på noe som ikke kan gjøres om. Da er det ikke fornuftig å la disse kostnadene avgjøre hva man skal gjøre i fremtiden.

Det må være slik Politidirektoratet og Regjeringen tenkte da de forleden bestemte seg for å stoppe politiets store IT-prosjekt. Det var allerede brukt 240 mill. kroner på å forberede prosjektet, men en konsulentrapport viste at overskridelsene fremover kunne bli på mer enn én milliard. Den risikoen kunne ikke politiet å ta, bare fordi det allerede var brukt mye.

Saken illustrerer hvor viktig det er at reformer i det offentlige både er godt utredet og godt gjennomført.

5. Riktig politikk krever at ingen kan få det bedre uten at noen får det verre. Omvendt: Kan man gjøre det bedre for ett menneske uten å gjøre det verre for andre, bør man gjøre det.

De store oljeinntektene og høy økonomisk vekst har lenge gjort det lett for norske politikere å gjøre det bedre for noen uten å gjøre det verre for andre.

Men i fremtiden blir det ikke like lett, for da vil utgiftene til velferdsstaten vokse raskere enn inntektene. Så hva gjør vi da?

En mulighet er å øke produktiviteten og få mer igjen for pengene.

Hvis vi de neste 20 år greier å øke produktivtetsveksten til det høye nivået den hadde i perioden før 2005, vil det gi en økning i fastlands-BNP på 85 prosent. Men hvis produktivitetsveksten blir like lav som den har vært etter 2005, vil veksten bare bli på 17 prosent.

Forskjellen er dramatisk og illustrerer bl.a. hvor viktig det er å ha en mest mulig effektiv økonomi og, ikke minst, en effektiv offentlig forvaltning. Det vil nemlig ha meget stor betydning for politikernes mulighet til å gjøre det bedre for noen uten at andre får det verre.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 19. juli 2015.