Isaksen forsikrer videre at han ikke er sosialdemokrat, og mener forståelsen av verdien av et organisert arbeidsliv er viktig for et konservativt parti. Helt generelt er det ikke vanskelig å være enig i det. Men dermed er det ikke så lett å se hva som i praksis skiller den konservative arbeidslivspolitikken fra den sosialdemokratiske.
Så mye lettere blir det ikke om man leser Høyres program eller regjeringsplattformen. Arbeidsministerens lovprising av den norske modellen illustrerer dermed et mer grunnleggende problem for Høyre som styringsparti. Det fins, som Isaksen beskriver, et Unge Høyre som er glad i å tulle med 1. mai, og det fins et Høyre for voksne som er opptatt av å fortelle at de er minst like glad i trepartssamarbeidet som et hvilket som helst sosialdemokratisk parti.
Men et borgerlig styringsparti burde også ha noen tanker om hvordan problemer som ikke blir løst på en god måte innenfor den norske arbeidslivsmodellen, kan løses. For det finnes slike problemer.
«Den norske modellen har sin styrke i samarbeid i krisetider. Men svakheten er hvis det blir et fellesskap som bremser omstilling,» uttalte Jørn Rattsø, professor ved NTNU, på et frokostmøte i Civita nylig. Rapportene fra produktivitetskommisjonen, som Rattsø ledet, beskriver grundig hvordan den norske arbeidslivsmodellen på en del områder ikke klarer å frembringe løsninger som kan sies å være til det beste for fellesskapet, og dette gjelder særlig produktiviteten i offentlig sektor.
Blant problemene som ble trukket frem, var blant annet lite rasjonelle arbeidstidsordninger i helsevesenet. Produktivitetskommisjonen mente rett og slett at problemet er at fagforeningene har for stor innflytelse: «Dagens arbeidstidsregulering innebærer i praksis at fagforeningene har vesentlig innflytelse på arbeidsplanene i sykehusene. En endring av dette, uten at vernehensynene i arbeidsmiljøloven svekkes, ville ha lettet sykehusenes mulighet til å utnytte kapasiteten bl.a. på dyrt utstyr på en vesentlig bedre måte.»
Kommisjonen beskrev et strukturelt problem som ikke bare gjelder helseforetakene. Den forhandlingsbaserte norske arbeidslivsmodellen, der de ansatte har forhandlingsrett i en rekke spørsmål som gjelder organiseringen, er inspirert av avtaleverket i privat sektor. Men en modell som kan være egnet til å håndtere interessekonflikter i private virksomheter, der konkurranse og trusselen om konkurs virker disiplinerende, kan gjøre det vanskelig å få til omstillinger i offentlige virksomheter der disse mekanismene er fraværende.
Det såkalte arbeidstidsutvalget tok opp noen av de samme utfordringene, og viste hvordan blant annet de mye omtalte deltidsproblemene i helsevesenet henger sammen med et dysfunksjonelt system for forhandlinger om arbeidstid. Og dette angår oss alle, som brukere av helsetjenester og som borgere som finansierer det hele. Det «hives ut penger på små stillingsbrøker», som helseministeren har formulert det. Det er dermed ikke slik at alle parter automatisk «tjener på at vi snakker sammen», som Røe Isaksen skriver.
Men den borgerlige regjeringen har konsekvent avstått fra å problematisere måten partssamarbeidet i staten fungerer på, og fra å foreslå løsninger som kunne økt produktiviteten. Arbeidstidsutvalgets forslag, som blant annet handlet om å øke arbeidsgivers styringsrett noe for å muliggjøre helt ordinære turnuser uten avtale med fagforeningene, har ligget i en skuff i fire år. Regjeringsplattformen nøyer seg med å love at regjeringen «vil vurdere anbefalingene fra Arbeidstidsutvalget i samarbeid med partene i arbeidslivet», noe som bare kan betegnes som en meningsløs strategi, hvis ambisjonen er å få til endringer av betydning. Ifølge LO må «eventuelle utfordringer løses innenfor dagens system».
For at norsk arbeidsliv skal greie å omstille seg slik at det kan møte dagens og fremtidens utfordringer, er det neppe avgjørende om borgerlige ungdomspolitikere tuller med 1. mai. Men vi hadde trengt en borgerlig regjering som ikke bare nøyde seg med å sverge troskap til den norske modellen og kreve eierskap til sosialdemokratiets løsninger.
Innlegget var publisert i VG 5. mai 2020.
