Nærsynt av LO

Jeg etterlyste i mitt innlegg innspill fra Holden-utvalget til hvordan lønnsdannelsen kan bidra til at produktivitetsveksten opprettholdes. Reegård antyder at det viktigste vi gjør for å bevare produktivitetsveksten, er å hindre arbeidsinnvandring. Det er for defensivt, skriver Marius Doksheim hos Minerva, i et svar til LOs sjeføkonom.

Marius Doksheim

Publisert: 15. januar 2014

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Sjeføkonomen i LO, har svart på mitt innlegg om Holden-utvalget, som Reegård selv satt i. Det takker jeg for. Dessverre unngår han i svaret å berøre de fleste av mine poenger. Det som har fungert de siste tiårene, er interessant nok, men det mest relevante å diskutere, er hvordan lønnsdannelsen skal kunne fungere også i årene fremover.

LO-økonomen forsvarer LOs proteksjonistiske linje overfor arbeidsinnvandringen. Det er forståelig, men effektene av arbeidsinnvandring for samfunnet, velferdsstaten og økonomien trenger ikke være så åpenlyst negative som Reegård later til å mene. Tvert i mot: Med visse reformer i deler av velferdssystemet, som for øvrig kan være fornuftig uavhengig av innvandringen, kan arbeidsinnvandring bidra til en mer bærekraftig velferdsstat og en bedre fungerende økonomi. Reegård mener sysselsettingsveksten de siste årene kommer av et velorganisert arbeidsliv. Kanskje. Men det kan også tenkes at den manglende fleksibiliteten gjør det vanskeligere for arbeidsinnvandrere i Norge som mister jobben, å finne en ny. Dermed vil organiseringen kunne bidra til større belastning på velferdsstaten enn et mer fleksibelt arbeidsliv ville gjort. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik, men det er synd at et utvalg satt ned for å se på utfordringene fremover, ikke utreder dette skikkelig.

For øvrig etterlyste jeg ikke i mitt innlegg ”fri flyt”, slik stråmannen, som Reegård argumenterer mot, gjør. Jeg skrev: ”Det bør være mulig å finne en annen balanse, der en viss koordinering og begrensning av innvandringen kombineres med større muligheter til å også bringe inn konkurranse- og omstillingselementet innvandringen kan gi.” Reegård argumenterer for at slik konkurranse er skadelig – jeg påpekte at konkurransen og omstillingen er en viktig del av den norske modellen, som vi er enige om har gode sider. Tradisjonelt har en av LOs styrker vært at den, mer enn fagbevegelsen i mange andre land, har vært med på omstillinger. I spørsmålet om arbeidsinnvandring går LO nå dessverre imot den linjen.

Til slutt er vi enige om at produktivitet er viktig, og jeg etterlyste i mitt innlegg innspill fra Holden-utvalget til hvordan lønnsdannelsen kan bidra til at produktivitetsveksten opprettholdes. Reegård antyder at det viktigste vi gjør for å bevare produktivitetsveksten, er å hindre arbeidsinnvandring. Det er for defensivt. Produktiviteten må sikres gjennom omstilling, nytenkning og fleksibilitet. Hvor defensiv det ensidige fokuset på innvandringen er, kan kanskje illustreres ved å bytte ut arbeidsinnvandringen med kvinners deltakelse i arbeidslivet i Reegårds siste avsnitt:

”Kvinners deltakelse i arbeidslivet påvirker produktiviteten på ulike vis. For det første gjennom ”ferdigheter” og produktivitet blant dem som kommer inn i arbeidslivet i forhold til den etablerte arbeidsstokken og det at den kvinnelige deltakelsen retter seg mot bransjer hvor produktiviteten er lavere enn gjennomsnittet i samfunnet. Det at de siste ekspanderer reduserer gjennomsnittlig produktivitetsnivå i samfunnet. Økt vekst i arbeidsstyrken bidrar også til å vanne ut eksisterende kapital, og har slik en negativ effekt på arbeidsproduktiviteten. Til slutt, svakere lønns- og produktivitetsvekst i deler av næringslivet som følge av kvinners deltakelse, slik som i helse og omsorg, reduserer arbeidsgivernes insentiver til å investere for å øke effektiviteten. Den store kvinnelige deltakelsen etter krigen har trolig dempet produktivitetsveksten.”

Noen i LO argumenterte lenge slik. Heldigvis vant de ikke frem.

Innlegget er publisert hos Minerva 15.1.14. Se også Doksheims innlegg om Holden III-utvalget:

Blindsoner i Holden III

«Et utvalg satt sammen av representanter fra arbeidslivets organisasjoner konkluderer med at arbeidslivets organisasjoner gjør det meste rett. Det finnes åpenbare blindsoner i deres utredning.» Les innlegget her.

Publisert: 15. januar 2014