Offentlig eierskap

Statskapital kun der det trengs

Om staten skal være til hjelp, må den bidra der det er markedssvikt, ikke der de private kapitalmarkedene fungerer og utenlandsk kapital er tilgjengelig, skriver Mathilde Fasting i DN.

Mathilde Fasting

Publisert: 5. mai 2018

Kapitaltilgangsutvalget leverte sin NOU, «Kapital i omstillingens tid», til næringsministeren 1. mars. De anbefaler å opprette et nytt fond-i-fond som får kapital til å investere i tidligfasen, der de har avdekket at det trengs risikokapital. Utvalget skriver blant annet at de er bekymret for at antallet investorer i venturefond som investerer i tidligfase er redusert.

Vi er avhengige av at mange innovasjons- og nyskapingsprosjekter finansieres og at bedrifter har finansiering til å utvide og vokse. Vi skal gradvis erstatte en oljenæring som i dag har en verdiskaping pr. sysselsatt som er syv ganger så høy som snittet for næringslivet for øvrig.

Utvalget anbefaler en gjennomgang av virkemiddelapparatet. Det er et godt forslag, hvor mulighetene ved en oppsplitting av Argentum bør inngå.

Det eksisterer i dag mange offentlige støtteordninger for bedrifter og for gründere i Norge, men ordningene er fragmenterte og uoversiktlige. Nær 70 prosent av de nærmere 150 ulike virkemidlene har en klar distriktsprofil. Det er ikke beliggenhet som avgjør om prosjektet i fremtiden vil bli en solid og lønnsom bedrift, det er ideen og kommersialiseringen av den som er vesentlig. Derfor bør virkemidlene spisses og innrettes nasjonalt mot gode ideer. Distriktspolitikken kan ivaretas med egne ordninger.

I dag er det tre større offentlige egenkapitalordninger, de offentlige delfinansierte såkornordningene, Investinor, som bidrar med egenkapital direkte i oppstarts- og vekstselskaper, og Argentum.

Såkornfondene har et element av subsidiering, mens Investinor og Argentum skal maksimere avkastning og ligner sånn sett på private aktive forvaltere. Argentums opprinnelige mandat var å investere i aktive eierfond som skulle bidra med risikokapital til oppstartsselskaper: «Argentum ble etablert i 2001 for å forvalte statens investeringer i aktive eierfond (private equity) og bidra til et mer velfungerende kapitalmarked for unoterte bedrifter».

I formålsparagrafen står det at Argentum blant annet skal bidra til «å bedre tilgangen til risikovillig kapital og egenkapital for det nyskapende, forskningsbaserte næringslivet».

Selv om Argentum i de første årene har bidratt til utviklingen av private equity-markedet i Norge og har gjort det bra, har Argentum i dag hovedfokus på den delen av markedet hvor tilgangen til utenlandsk kapital er god og det ikke foreligger tegn på markedssvikt. Investeringene er mer rettet mot «buy out» enn de var tidligere, og de investerer i økende grad ut av Norge – altså der kapitaltilgangen er god og velfungerende.

Argentum har i praksis forlatt det næringspolitiske mandatet, som innebar å rette seg mot områder med markedssvikt og kapitalmangel, med høy risiko.

Et nytt fond-i-fond, slik Kapitaltilgangsutvalget foreslår, kan enkelt finansieres ved å splitte opp Argentum og overføre deler av de drøyt åtte milliardene de i dag forvalter, til dette nye fondet.

Forslaget fra Kapitaltilgangsutvalget er ett fond-i-fond på én milliard, lagt til Investinor. Størrelsen på fond-i-fondet bør økes for å få muskler til å kunne bidra skikkelig. Forvaltningen bør skje profesjonelt. Om det er Investinor eller andre som skal administrere dette, bør drøftes nærmere.

Selv om det kan ha noen større driftskostnader, bør det også utredes å opprette konkurrerende statlige forvaltningsmiljøer, for eksempel ved at det etableres tre ulikt forvaltede fond.

På kort sikt betyr en slik omlegging at staten vil få mindre utbytte direkte fra Argentum. I fjor var utbyttet på 800 millioner. Men på lang sikt vil det kunne bidra til at kapitaltilgangen i den tidlige, risikofylte fasen for nye prosjekter og bedrifter bedres betydelig, og staten vil få avkastning gjennom skattene og ringvirkningene disse bedriftene bringer.

Om staten skal være til hjelp, må den bidra der det er markedssvikt, ikke der de private kapitalmarkedene fungerer og utenlandsk kapital er tilgjengelig.

Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 3.5.18.