Skralt bevis for subsidiesuksess
Halvferdige fabrikkhaller og virksomhet nær avvikling er et veldig dårlig bevis på at aktiv næringspolitikk fungerer.
Publisert: 30. november 2023
Det er krevende akrobatikk stortingsrepresentantene Torgeir Knag Fylkesnes og Kari Elisabeth Kaski (SV) tyr til når de i DN 24. november hevder at Freyr-saken viser at aktiv næringspolitikk fungerer. Det er brukt 200 millioner av skattebetalernes penger og mye utenlandsk kapital på et prosjekt som nå i hovedsak legges på is.
Det vellykkede er ifølge Fylkesnes og Kaski at ikke alt som er lovet av statlige midler, er utbetalt. Det går derfor nå an å si stopp. Problemet var, ifølge de to, Solberg-regjeringens mangel på aktiv næringspolitikk. Det gjorde at utenlandske, og ikke norske private investorer, kom inn på eiersiden.
Hvorvidt politiske tiltak fungerer eller ikke, må vurderes ut fra hva som blir resultatet. Når det er halvferdige fabrikkhaller og nær avvikling, er det mildt sagt drøyt å si at dette viser at den aktive næringspolitikken fungerer.
Det er bra at staten ikke betalte ut alt med en gang. Kritikken av Solberg-regjeringen må forstås slik at den burde åpnet statskassen mer for å lokke norske private investorer inn i Freyr. Vi bør heller være glad for at det ikke skjedde.
I 2021 besluttet Norsk Hydro, Equinor og Panasonic å skrinlegge sine planer om en batterifabrikk i Norge. Selv om Morrow-prosjektet i Arendal er annerledes enn Freyr, sliter de også med å trekke til seg norsk privat kapital. Norske investorer har tydeligvis forstått mer enn utenlandske og regjeringen: At subsidiert batteriproduksjon i Norge er en dårlig idé.
Det er ikke et problem for norske skattebetalere at utenlandske investorer taper penger på risikofulle prosjekter i Norge. Det er et problem for investorene. Det er heller ikke et problem for oss hvis utenlandske eiere sløser bort egne penger på høye honorarer til selskapsledelse og styremedlemmer. Det blir først et problem for oss når regjeringen sløser bort våre penger.Det fundamentale spørsmålet er hvorfor det plutselig ble en god politisk idé å etablere batterifabrikker i Norge. Det kom med i Hurdalsplattformen, og ble fulgt opp av regjeringen for vel ett år siden i en egen batteristrategi. Ambisjonene er høye: «Regjeringen vil fremme en lønnsom norsk batteriverdikjede som tar lederskap innen bærekraft, ytelse, kostnader, kompetanse, teknologi og anvendelse», heter det.
Det vises til at «Norge har gått foran i utviklingen av batterimarkedet». At vi er ledende i å kjøpe elbiler, kvalifiserer oss ikke til å bli ledende i å produsere batterier.
I strategien skisseres det «10 grep» for å nå målene. De omfatter blant annet å stille opp med tomter, infrastruktur, kapital, lån og garantier. Freyr og Morrow er aktører som nevnes i regjeringens strategi.
Da Morrow hentet inn mer kapital i høst, var det energiselskapet Å som stilte opp med det meste. Eierandelen til Å økte til vel 50 prosent. Energiselskapet Å eies av Statkraft og av en rekke kommuner. Ifølge Agderposten, er mange kommuner alvorlig bekymret for Ås investeringer i Morrow. Dette er offentlige penger, som Farsunds ordfører sa. Tap vil kunne bety mindre utbetalinger til eierkommunene.Markedet for bilbatterier er i rivende utvikling, og konkurransen er sterk. Tendensen synes å være at bilprodusentene i økende grad selv vil ha kontroll med produksjonen av batterier til egne bilmerker. Bilkonsernet Stellantis(som blant annet eier Peugeot, Citroën, Fiat, Opel og Chrysler) annonserte for få dager siden en intensjon om å sette opp en gigafabrikk for lavkostnadsbatterier i Europa, sammen med den ledende kinesiske produsenten CATL.
Ingen av de norske batteriselskapene har slike allianser. Fordi vi ikke er med i EU, sliter vi i tillegg med toll på batterieksport til EU.
Regjeringens og SVs batteristrategi ligger an til å demonstrere at en aktivistisk næringspolitikk heller ikke fungerer på 2020-tallet.Konsernsjef Steffen Syvertsen i Å hevder i DN 27. november at det som kan spares av skattepenger ved ikke å subsidiere prosjekter som batteriproduksjon, kommer tilbake i form av en større regning i form av store klimaendringer. Dette er helt feil. Det er ikke produksjonen av grønn teknologi som får ned utslippene, men bruken av den. Bruken fremmes mest effektivt ved å gjøre det dyrt å bruke forurensende løsninger.
Når det ikke er lønnsomt å produsere grønn teknologi i Norge, bør vi heller importere den fra andre land. Vi har, og kommer fremover til å ha, stor knapphet på arbeidskraft og kraft. Dette er ressurser som bør brukes der de kaster mest av seg og ikke i subsidiert produksjon.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 28.11.2023.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
