Stortingsrepresentant Audun Lysbakken (SV) skriver i et innlegg i Klassekampen 17.august om «Statens nye venner»: «En gang var statlig engasjement i næringspolitikken det mest gammeldagse du kunne stå for. Nå er det høyresiden som framstår som museumsvoktere med sine halvhjertede forsøk på å forklare hvorfor privatisering er lurt». Nå som også «de rikeste» roper på statens hjelp, regner han med at høyresidens tenketanker makulerer tekster med gamle læresetninger.
Andre tankesmier får snakke for seg, men i Civita gjør vi ikke det. Tvert imot. Den type aktivistisk næringspolitikk som igjen er på mote i den vestlige verden, betyr like mye sløsing som tidligere. Utvalgte bedrifter gis fordeler, mens landet, andre bedrifter, arbeidstagere og skattebetalere taper.
Markedsøkonomien har ikke spilt fallitt. Enhver økonomi, uansett system, vil tidvis utsettes for sjokk. Et markedsbasert system har stor evne til å komme igjennom sjokk. Sjokket pandemien ga, viste det. Forsyninger ble hindret og forsinket, det var mangel på medisinsk utstyr, og vi hadde ingen vaksiner mot covid. Leveransene av medisinsk utstyr økte raskt. Eksisterende produsenter økte produksjonen, og nye kom til. Flere internasjonale farmasøytiske selskaper konkurrerte om å utvikle vaksiner, og gode vaksiner ble lansert i rekordfart. Russland og Kina, som satset på å gjøre alt selv, fikk dårlige vaksiner.
Sjokk vil kunne inntreffe igjen. Å ha mange leverandører som reagerer desentralt, er en stor fordel. En desentralisert markedsøkonomi og handel med utlandet er normalt risikoreduserende, ikke risikoøkende.
Land med stort innslag av markedsøkonomi har en langt bedre økonomisk utvikling enn andre. Planøkonomiske systemer har brutt sammen. Vår egen erfaring med aktivistisk næringspolitikk frem til ut på 1980-tallet var ikke god. Derfor ble politikken forlatt.
Kriser vil likevel kunne oppstå, også selvlagde som følge av dårlig og kortsiktig økonomisk politikk. Ved siden av en fleksibel markedsøkonomi trenger vi en stat som passer på at det er konkurranse, som korrigerer markedssvikt som fører til miljøskadelig adferd med for eksempel avgifter, og som er langsiktig i den økonomiske politikken.
Å snu kappen etter vinden, gir sjelden god økonomisk politikk.
Innlegget er publisert i Klassekampen 22.8.2023.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
