Rødgrønn «rent seeking»
En aktiv statlig næringspolitikk kan forkludre markedskonkurransen og gi næringslivet incentiver for mer subsidier fremfor å ta egen risiko. I verste fall blir det nok en historie om en enorm sløsing med skattebetalernes penger.
Publisert: 23. mai 2021
Å få politikere med på laget seiler opp som et av de beste investeringstipsene for de kommende årene. Hvordan aktiv næringspolitikk ikke skal gi omfattende tilkarringsvirksomhet, bør besvares.
Det pågår en sterk dreining mot venstre i norsk næringspolitikk for tiden. Det skjer blant annet i Arbeiderpartiet, noe de siste ukers debatt om ideene til Mariana Mazzucato og en aktiv næringspolitikk har vist.
Jeg la spesielt merke til et utsagn i svaret som nestleder i Agenda, Sigrun Gjerløw Aasland, ga i DN 4. mai til professor Ola Kvaløy. Det krever, etter min mening, en utdyping.
Aasland skriver blant annet : «Jeg er minst like bekymret for «rent seeking» som Kvaløy er. Jeg mener det foregår i stor skala i dag, fordi myndighetene deler ut penger til like og ulike formål og med stort rom for lobbyvirksomhet. Tydelige og forutsigbare målsettinger som bedrifter kan konkurrere om å levere på, demokratisk bestemt og åpent, ville gjort dette rommet mindre, ikke større.»
Jeg er enig i Aaslands bekymring for «rent seeking». Men et av de tydeligste eksemplene på «rent seeking» – eller tilkarringsvirksomhet, som det heter på norsk – skjedde som følge av at det ble ført en mer «aktiv» næringspolitikk under den rødgrønne regjeringen.
Da tenker jeg på statens milliardinvesteringer for å innta en minoritetsposisjon i holdingselskapet som kontrollerte Aker Solutions.
Som jeg skrev i en kronikk i Dagbladet 2017 , viser denne saken kostnadene og de mange prinsipielt problematiske sidene ved å føre en aktiv statlig eierskapspolitikk.
Statens investering ble kritisert fra første stund, men kritikken økte kraftig etter at Aker ASA solgte fire selskaper til Aker Solutions, noe som ga førstnevnte en regnskapsmessig gevinst på nærmere en halv milliard kroner.
Transaksjonene fikk blant annet Høyres daværende næringspolitiske talsmann, Torbjørn Hansen, til å uttale at «saken ligner på politisk korrupsjon», og han fikk støtte fra partikollega og tidligere finansminister, Per-Kristian Foss.
Men transaksjonen skapte også konflikt med den rødgrønne regjeringen, hvor daværende næringsminister Sylvia Brustad krevde Aker-salgene gransket og fikk det.
Granskningen ble deretter undergravet ved at Kristin Krohn Devold, som skulle lede den uavhengige granskningskomiteen, ble lønnet av dem hun skulle granske .
Saken tok en ytterligere vending da styremedlem i Aker Holding, Berit Kjøll, som ble oppnevnt som Devolds erstatter, anklaget Akers eget revisjonsutvalg for løgn, i etterkant av at Aker-utvalget frikjente seg selv.
At Kjøll også ble sterkt kritisert for gransknings-jobben hun hadde gjort, blant annet av professor ved NHH, Thore Johnsen, skapte ikke ro i saken.
At Brustad endte som direktør i nettopp Aker Kværner Holding ASA noen år senere illustrerer videre hvordan spørsmål knyttet til habilitet og andre juridiske gråsoner fort kan oppstå når politikere og næringslivsfolk blander roller gjennom denne typen aktiv næringspolitikk. Spesielt i lille Norge, hvor «alle kjenner alle».
staten hadde, ifølge sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i DN 17. august i fjor tapt 2,9 milliarder kroner, noe som tilsvarte en årlig avkastning på – 6,9 prosent, på investeringen hittil.
I november 2020 ble holdingselskapet, hvor staten kjøpte aksjer for 4,8 milliarder kroner tilbake i 2007, foreslått avviklet. Restverdien av investeringen tilsvarte 1,1 milliarder kroner, noe som tilsvarte en urealisert avkastning på minus 77 prosent.
Investeringen blir riktignok litt bedre når man inkluderer et totalt utbetalt utbytte på rundt 950 millioner kroner i perioden.
Aker-fadesen er ett av flere eksempler på en av de mange fallgruvene en aktiv statlig næringspolitikk kan falle i.
En aktiv statlig næringspolitikk kan forkludre markedskonkurransen og gi næringslivet incentiver til å posisjonere seg for å få mer subsidier eller annen form støtte fremfor å ta egen risiko. Dette er svært uheldig for dynamikken i næringslivet og markedet. I verste fall blir det nok en historie om en enorm sløsing med skattebetalernes penger.
Varsellampene bør blinke dersom det blir enklere å tjene penger på å få staten med på laget enn på å konkurrere i markedet. Det øker faren for mer lobbyisme og kjøp av politisk innflytelse for å hindre konkurranse. Slik utvikling har blant annet bidratt til å skade markedsøkonomien i USA.
Arbeiderpartiet og Agenda gjentar stadig at de ikke vil gjenta fortidens feil. Men de har ennå ikke forklart hvordan de skal unngå det.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 21. mai 2021.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
