Politikerne må skille butikk og politikk
De siste årenes krumspring i Statkraft illustrerer hvorfor rikspolitikerne bør holdes på armlengdes avstand fra styringen av de statseide selskapene – og aller helst selge seg ut, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 24. februar 2017
De siste årene har det blåst rundt Statkraft, dets investeringsplaner og ikke minst Stortingets og regjeringens opptreden overfor selskapet.
Først fikk Statkraft innvilget en styrking av egenkapitalen med ti milliarder kroner fra 2015 for å kunne foreta større investeringer i fornybar-prosjekter.
Et halvår senere, i juni 2015, varslet Statkraft at de ville stanse alle planer om vindkraftutbygging i Norge og Sverige som følge av lave kraft- og elsertifikatpriser.
Dette innebar blant annet at vindkraftutbyggingen i Snilfjord og på Fosen til 15 – 20 milliarder kroner ble avlyst.
Dette falt ikke hos god jord blant politikerne. Næringsminister Monica Mæland krevde flere redegjørelser fra styret i Statkraft om saken. Hun sa også til Teknisk Ukeblad at det ville være naturlig å revurdere den planlagte kapitaltilførselen.
Noen uker senere snudde plutselig Statkraft. De åpnet for å bygge ut Fosen-delen av prosjektet likevel. I februar 2016 ble investeringsbeslutningen på 11 milliarder kroner offentliggjort.
Likevel ble altså halvparten av den tidligere varslede styrkingen av egenkapitalen trukket tilbake i Stortingets budsjettforlik for 2016, sammen med en klar melding om å prioritere norske investeringsprosjekter. På mange måter spiller det liten rolle om dette ble gjort for å pynte på statsbudsjettet, eller om det hadde noe med de endrede investeringsplanene å gjøre. Slike endringer i styringssignaler bidrar uansett til å øke usikkerheten.
Er staten en eier som styres av økonomisk rasjonelle prinsipper, eller vil den la mer kortsiktige, politiske hensyn, eller mediehensyn, trumfe prinsippene?
Tvilen kan i seg selv redusere verdien av selskapene.
Historien om vindkraften på Fosen har nå fått en ny tvist. I løpet av året som har gått har nemlig verdien av elsertifikatene falt brått. Elsertifikater er en omstridt subsidieordning som har gjort det langt mer lønnsomt å bygge ut fornybar kraft i Norge og Sverige. Når prisen nå faller, kan kraftkundene glede seg, de betaler nemlig sertifikatene over strømregningen. Det er derimot mindre hyggelig for investorene: For Fosen-prosjektet isolert kan prisfallet medføre et årlig tap på 340 millioner kroner, ifølge Finansavisen.
Når man har ansvaret for et selskap med en stor pengesekk, kan det være vanskelig å motstå fristelsen til å bruke det som et verktøy for å oppnå andre politiske mål.
Ikke minst gjelder det når en samlet opposisjon roper om handlekraft. Den reelle prisen kan imidlertid være svært høy, men vanskelig å få øye på.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 22.2.17.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
