Tidligere i vår gjennomgikk jeg utbyttepolitikken til 14 av de største kraftselskapene i Norge i et Civita-notat. Formålet var å undersøke hvorvidt de rekordhøye kraftprisene også ville medføre rekordhøye utbytter til eierne, som ofte er norske kommuner.

I notatet fant jeg at utbytteandelen til de undersøkte selskapene utgjorde omtrent halvparten av årsoverskuddet i perioden fra 2010 til 2021. Men samtidig var det store forskjeller mellom de ulike kraftselskapene. Mange kraftselskaper hadde en utbytteandel godt under halvparten av årsoverskuddet, samtidig som noen få store kraftselskaper med høy utbytteandel dro opp gjennomsnittet.

I notatet konkluderte jeg med at en stor del av de løpende overskuddene blir holdt tilbake i selskapene, noe som øker risikoen for feil-, overinvesteringer og sløsing. Med andre ord er det altså ikke slik at rekordhøye kraftinntekter gir rekordhøye kraftutbytter fra de offentlig eide kraftselskapene, som igjen vil komme innbyggerne til gode.

Men lave utbytteandeler er ikke den eneste måten de offentlig eide kraftselskapene kan «sløse bort» vårt felles ressurser på.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan mange kraftselskaper har investert milliarder i virksomheter og prosjekter utenfor det som kan regnes for å være kraftselskapenes kjernevirksomhet. Dette har blant annet medført investeringsskandaler og lovbrudd.

Den siste tiden har også Minerva publisert flere artikler om hvordan mange kraftselskapers strategi for bruk av derivatmarkedet påfører dem bokførte milliardtap,likviditetsskvis og mulig lave(re) utbytter til de offentlige eierne.

I denne artikkelen skal jeg benytte en annen inngang for undersøke hvordan kraftselskapene kan bidra til sløsing av de verdifulle og felleseide kraftressursene våre, nemlig ved å se på vekst i lønninger og ansatte i kraftselskapene og sammenligne dette med kraftselskapenes hovedvirksomhet og samfunnsoppdrag, vekst i kraftproduksjon.

Kraftbransjen er blitt lønnsledende

Noen kraftselskaper har allerede blitt kritisert for å utbetale bonus til ledelsen og til alle ansatte i takt med at strømprisene til forbrukerne er mangedoblet. Men bonuser i kraftbransjen midt i en strømkrise er mer enn kun symbolsk.

I februar publiserte SSB en artikkel om lønnsveksten i ulike bransjer fra 2020 til 2021. I artikkelen fremkommer det at næringen «Elektrisitets-, gass-, og varmtvannsforsyning», som blant annet omfatter kraftforsyningsbransjen, er den næringen som hadde den høyeste lønnsveksten, med 6,2 prosent. En viktig årsak til dette er at gjennomsnittlig bonus økte med 22 prosent i næringen.

Seniorrådgiver Håkon Grini i SSB uttaler følgende i artikkelen: «Mesteparten av bonusene i kraftbransjen ble utbetalt før sommeren 2021», altså før strømprisene økte voldsomt utover høsten.

Dersom man ser på årslønnen til de ansatte i næringen som omfatter kraftnæringen, har de hatt en betydelig høyere lønnsvekst enn øvrige næringer.

En gjennomgang gjort av E24/Aftenposten viste at ansatte hos Norges største kraftprodusenter er i lønnstoppen. Med en gjennomsnittlig årslønn på 920.000 kroner i 2020 var dette høyere lønn en både i finansnæringen og i oljeindustrien. Til sammenligning var gjennomsnittlig årslønn for alle arbeidstakere 593.500 kroner.

Det samme tendensen finner man når en ser på enkeltselskaper.

Statkraft

Statkraft, Norges største kraftselskap med eierskap til rundt 35 prosent av Norges kraftproduksjon, har hatt en stor vekst i antall ansatte og lønnskostnader.

Ved utgangen av 2005 hadde Statkraft (ifølge årsrapporten for 2005) 1965 årsverk og lønnskostnader på 1342 millioner kroner, mens tilsvarende tall for 2021 var 4386 årsverk og lønnskonstander på 5286 millioner kroner.

I perioden fra 2005 til 2021 til er antall årsverk i Statkraft mer enn doblet (123 prosent) mens lønnskostnadene er nærmere tredoblet (294 prosent).

Fra å ha en lønnskostnad (som også inkluderer pensjon og arbeidsgiveravgift) per årsverk på rundt 683 tusen kroner i 2005, er lønnskostnadene kommet opp i 1,2 millioner kroner per årsverk i 2021.

Veksten i antall årsverk i Statkraft står i sterk kontrast til en rapport fra SSB som viser en stabil mengde sysselsatte i kraftnæringen og kraftrelaterte næringer.

Det er viktig å understreke at vekst i antall årsverk og lønnskostnader ikke nødvendigvis er negativt i seg selv. Flere årsverk og høyere lønnskostnader kan jo være nødvendig for å vokse.

Statkrafts produktivitet er fallende

Men har Statkraft hatt en vekst som kan bidra til å forklare veksten i årsverk og lønnskostnader?

I 2005 hadde Statkraft en installert effekt på totalt 10.888 MW, med en virkelig kraftproduksjon på 48,5 TWh.

I 2021 hadde Statkraft en installert effekt på 18.659 MW, med en virkelig kraftproduksjon på 69,9 TWh.

Altså har det vært en vekst på henholdsvis 71 og 52 prosent i installert effekt og faktisk produksjon. Noe som for all del er respektabel vekst.

Men veksten er likevel betydelig lavere enn veksten i antall årsverk og lønnskostnader.

Dersom man ser på «installert effekt i MW per årsverk» har dette nøkkeltallet falt med 21 prosent, mens nøkkeltallet «TWh produsert per årsverk» har falt med 27 prosent.

Det tilsier at arbeidsproduktiviteten har falt betydelig. I utgangspunktet skulle en tro det var betydelig stordriftsfordeler ved elektrisitetsproduksjon av vannkraft, det vil si at antallet ansatte skulle vokse mindre enn kraftproduksjonen.

Er Statkraft det riktige verktøyet?

Til Statkrafts forsvar er det rimelig å anta ny kraftproduksjon medfører en høyere marginal kostnad enn den eksisterende kraftproduksjonen. Særlig gjelder dette i kraftproduksjon som ikke er basert på vannkraftressurser, hvor det er rimelig å anta at både de «lavthengende fruktene» for å øke kraftproduksjonen allerede er tatt ut, samtidig som det politisk er bestemt å avslutte utbyggingen av store vannkraftanlegg.

Men på den andre siden bør man også stille spørsmål til om hvorfor Statkraft i det hele tatt skal ha en vekst-strategi? Burde ikke Statkrafts samfunnsoppdrag og strategi snarere være å forvalte 35 prosent av Norges vannkraftressurser på en mest mulig effektiv og samfunnsoptimal måte? Altså med færrest mulig arbeidskraft- og kapitalressurser?

Staten har mange andre virkemidler (Enova, el-sertifikater, avgiftspolitikk) for å øke den fornybare kraftproduksjonen dersom dette er en del av målsetningen med eierskapet til Statkraft.

Sett utenfra virker det nemlig som om Statkrafts mål og strategi om vekst kan komme i konflikt med selskapets forvaltning av felleseide vannkraftressurser.

I forbindelse med at staten bidro med et kapitalinnskudd på fem milliarder kroner til Statkraft i 2015, uttrykte regjeringen, ved Nærings- og fiskeridepartementet, bekymring over selskapets betydelige investeringer i virksomheter utenfor den norske vannkraftvirksomheten.

Regjeringen skrev videre:

«Til tross for at investeringene ifølge selskapet totalt sett viser tilfredsstillende lønnsomhet, så er dette investeringer som har en annen risikoprofil og som har vist varierende lønnsomhet. Dette er også i stor grad fortsatt relativt umodne investeringer i en oppbyggingsfase, og som per i dag i begrenset grad bidrar til selskapets løpende inntjening, kontantstrøm og finansieringsevne. Et viktig hensyn med statens eierskap er at avkastningen fra felles norske vannkraftressurser skal tilfalle fellesskapet. Det er derfor departementets vurdering at investeringene utenfor norsk vannkraft ikke bør ha et omfang som binder opp hele kontantstrømmen fra den norske vannkraftvirksomheten»

Produktivitetskommisjonen (NOU 2015: 1) nevner også Statkrafts investeringer utenfor norsk vannkraft. I rapporten (side 268) skriver de blant annet:

«Statkraft SF ble etablert i 1992, med forvaltning og salg av norsk kraft som formål. Produksjonskapasiteten var da i stor grad bygget opp gjennom statlige investeringer siden 1895. Selskapet vokste først videre i Norge, men fikk rundt 2002 en så dominerende posisjon at Konkurransetilsynet stoppet videre oppkjøp.»

Som et resultat av dette har Statkraft vekst skjedd utenfor Norges grenser. I 2015 hadde Statkraft investert i nye teknologier som saltkraft, solkraft og offshore vindkraft, og hadde drift i over 20 land. Produktivitetskommisjonene skriver videre:

«Statkrafts ekspansjon har skjedd med basis i inntekten fra den norske vannkraften og kapitaltilførsler fra staten, noe som også har gitt rom for større låneopptak. Statkrafts gjennomsnittlige overskudd fra de norske kraftverkene (fratrukket driftskostnader og skatt), kan grovt anslås til i størrelsesorden 4–6 mrd. kroner årlig. En stor del av denne kontantstrømmen har blitt hentet ut i høye utbytter, som føres som en inntekt på statsbudsjettet. Statens utbyttepolitikk sier at det skal tas utbytter i størrelsesorden 75–100 pst. av overskuddet i selskapet. Samtidig har selskapet mottatt om lag 36 mrd. kroner i kapitaltilførsler siden 1996».

Akkurat det sistnevnte her er nok ganske ukjent. De fleste har nok trodd at Statkraft har vært en form for melkeku til staten gjennom høye utbytter. Men staten har også bidratt betydelig summer i kapitaltilførsel til selskapet i etterkant av etableringen.

I andre sammenhenger har jeg argumentert for å øke grunnrenteskatten på vannkraftverk fra dagens 57 prosent til nærmere petroleumsgrunnrenteskatten på 78 prosent for å redusere risikoen for at felleseide naturressurser blir sløst bort og feilinvestert.

Denne korte gjennomgangen av Statkrafts virksomhet fra 2005 frem til og med 2021, understøtter min tidligere argumentasjon for at grunnrenteskatten til vannkraftverk bør økes. Derfor var det en glede å lese nyheten om at Støre-regjeringen foreslo å øke grunnrenteskatten på vannkraft i neste års statsbudsjett.

Innlegget er publisert i Minerva 28.9.2022.