Privat vs. offentlig lederansvar
Det er litt merkelig hvordan Hernes og andre som er opptatt av offentlig sektors fortrinn, kan være så voldsomt indignert over ansvarskulturen i næringslivet, der ledere faktisk ganske ofte blir holdt ansvarlige, samtidig som de ser ut til å leve godt med en offentlig sektor der lederansvar har svært få konsekvenser, skriver Torstein Ulserød.
Publisert: 14. august 2015
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.
Gudmund Hernes har i Morgenbladet 7.8 en kommentar der han med stor patos fordømmer ansvarskulturen på toppen i næringslivet. Med korrupsjonssaken i Yara som bakteppe raljerer Hernes over næringslivsledere med ”oppblåste selvbilder”, som ”må belønnes hinsides alle skalaer” når ting går bra, men som ”er på rømmen fra ansvar” når ting går galt.
Hernes er tilfreds med at den tidligere toppledelsen i Yara nå holdes personlig ansvarlig for korrupsjonen i selskapet, og nylig ble dømt til lange fengselsstraffer. Samtidig retter han hard kritikk mot en kultur der selskaper forsøker å skjule feil og forsømmelser, og der topplederne forsøker å unndra seg sanksjoner og er villige til ”å bruke aksjonærenes penger til å redde sitt eget skinn” ved å betale store foretaksbøter.
Det finnes en parallell til en slik næringslivskultur, som Hernes ikke nevner: ansvarskulturen i det offentlige Norge. Det ser ut til å være en betydelig vilje også i offentlige etater til å forsøke og skjule feil og få kritikere til å tie, slik vi for eksempel nylig har vært vitne til i den såkalte Monika-saken. Og regelverket om foretaksstraff, der man kan reagere med bøter mot bedrifter uten at noen enkeltpersoner straffes, har i en rekke tilfeller også blitt anvendt mot offentlige etater. Monika-saken, der Hordaland politidistrikt fikk en bot på 100 000 kroner, er et nylig eksempel også her.
Men der slutter også parallellen. For mens det i næringslivet i tillegg ofte blir reagert med sanksjoner mot ansvarlige ledere, er slike personlige konsekvenser av lederansvaret nærmest fraværende i det offentlige. I Yara-saken ble flere tidligere toppledere dømt til ubetinget fengsel for handlinger begått av andre, men som retten mente ledelsen ”hadde muligheter til å stoppe”. Når hørte vi sist en offentlig leder bli møtt med en tilsvarende ansvarsnorm, og tilsvarende strenge sanksjoner?
I Monika-saken i Bergen, der etterforskningen av drapet på en liten jente gikk fullstendig galt, og der politiledelsen deretter gjorde det de kunne for å skjule de alvorlige feilene som var begått, er ingen enkeltpersoner med ansvar siktet. Det er heller ingen som ser ut til å miste jobben som følge av den omfattende svikten de har vært ansvarlige for. Politimesteren vender riktignok ikke tilbake til sin stilling, men har heller ikke blitt oppsagt, og ifølge politidirektøren står det en ny stilling å venter på ham i Politidirektoratet.
Mobbesaker i skolen, som mediene har skrevet mye om de siste årene, kan tjene som et annet eksempel på ansvarskulturen i det offentlige. Dette er ofte vanskelige saker, og man skal selvsagt være varsom med å trekke bastante slutninger om ansvar og skyld i enkeltsaker basert på medieoppslag. Men etter opplæringsloven har rektorer og lærere et soleklart ansvar for å forhindre og stoppe mobbing, og loven gir hjemmel for personlig straffansvar for ansatte ved skolene som ikke opptrer i samsvar med lovens krav. Med tanke på de mange alvorlige mobbesakene som er avdekket, er det derfor påfallende at ingen enkeltpersoner har blitt straffet i noen av disse sakene. En rektor i Narvik fikk riktignok påtaleunnlatelse i en mobbesak nylig, noe som innebærer en konstatering av straffansvar, men altså uten at det blir reagert med straff.
Og til slutt: Det er selvfølgelig umulig å se bort fra oppgjøret om beredskapssvikten 22/7 når det er snakk om offentlig ansvarskultur i Norge. Gjørv-kommisjonen konkluderte som kjent med at mange liv kunne vært reddet dersom politiet hadde vært bedre ledet. Men det er ingen med ansvar som har gått av, og langt mindre blitt straffet, på grunn av 22/7-hendelsene.
Kontrasten til behandlingen av ledere i privat sektor er slående. Det er vanlig at toppledere i næringslivet mister jobben, og da uten at det står en trygg ”rådgiver”-jobb, gjerne med sammen topplønn, og venter på dem i et departement eller direktorat, slik tilfellet ofte er for offentlige ledere. Og som Yara-saken viser, kan prisen for lederansvar i det private også bli enda høyere enn at man mister jobben. Dette er ikke ment som noe forsvar for Yara-lederne, og det er selvsagt heller ikke noe forsøk på å bagatellisere korrupsjon og lovbrudd i næringslivet. Lederansvar bør ha konsekvenser. Poenget er at det er påfallende hvor indignerte mange er over næringslivsledere som angivelig både tjener for godt og slipper for billig unna når ting går galt, og hvor lite bekymret de samme menneskene synes å være over fraværet av konsekvenser for ledere i det offentlige.
Det er ingenting som tyder på at det offentlige er velsignet med mer kompetente og etiske ledere enn næringslivet. Men det er liten tvil om at offentlige ledere i langt mindre grad enn private ledere risikerer å bli møtt med sanksjoner som følge av dårlig ledelse. En forvaltning der ansvar ikke har særlige konsekvenser, risikerer å miste tillit. I tillegg har det en direkte betydning dersom dårlige ledere får fortsette i jobbene sine: Godt lederskap betyr noe for resultatene virksomheten skaper, og god ledelse er selvsagt minst like viktig i det offentlige som i næringslivet.
Derfor er det litt merkelig hvordan Hernes og andre som er spesielt opptatt av offentlig sektors fortrinn når det gjelder å løse oppgaver i samfunnet, kan være så voldsomt indignert over ansvarskulturen i næringslivet, der ledere faktisk ganske ofte blir holdt ansvarlige, samtidig som de ser ut til å leve godt med en offentlig sektor der lederansvar har svært få konsekvenser.
Innlegget er publisert hos Morgenbladet 14.8.15. Se også:
Civita-notat nr. 27 2013: Belønning av og sanksjoner mot forvaltningsledere
Sanksjonene som brukes mot forvaltningen er underlagt en juridisk struktur som pulveriserer det personlige lederansvaret og bidrar til å skjule hvem som er gode og mindre gode ledere. Man bruker nemlig foretaksstraff, som er utviklet for regulering av private foretak, og anvender dette på forvaltningen, uten å ta hensyn til at dette er en lite egnet reaksjonsform mot offentlige virksomheter.
Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret.
Last ned og les Civita-notatet her: Civita-notat_27_2013
Relatert
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
De rike bidrar til mye
Janteloven synes å være avskaffet