Ønsker norske politikere norske eiere i Norge?
Hvis vi i fremtiden ønsker et sterkt norsk næringsliv, må vi satse på norske private eiere. Vi er ikke tjent med at de store, norske bedriftene oftere eies av utlendinger eller av staten, skriver Mathilde Fasting og Steinar Juel.
Publisert: 27. mai 2018
Hvis vi i fremtiden ønsker et sterkt norsk næringsliv, må vi satse på norske private eiere. Vi er ikke tjent med at de store, norske bedriftene oftere eies av utlendinger eller av staten.
Kapitaltilgangsutvalget, som leverte sin utredning 1. mars, konkluderte med at norske investorer som oftest investerer i Norge, og at de fleste prosjekter og bedrifter som er på jakt etter penger opp til 20 millioner kroner, må finne dem i Norge.
Utvalget konstaterer at investeringsaktiviteten er redusert de siste årene. Det burde vært motsatt. I tillegg kjøpes bedrifter opp av utlendinger.
Hadde det vært likegyldig hvem som eier og investerer i Norge, kunne vi stoppet her. Men det er det ikke. Norge har lenge hatt et stort offentlig eierskap i forhold til andre land. Det nye er at også det utenlandske eierskapet i Norge øker. Staten og utlendinger fortrenger norsk privat eierskap.
Politisk kommentator i Dagbladet, John Olav Egeland, skrev 12. mai en viktig kommentar om utlendingers oppkjøp av bedrifter i Norge, Norge på auksjon.
Undersøkelser viser at det er finansielle utenlandske investorer som er de ivrigste. Gjennom private equity-fond kjøper de for restrukturering og videresalg.
De kan plukke de beste bedriftene, for de har råd til å betale mer for de norske bedriftene enn norske investorer kan. Beskatningen bidrar til det.
Vi kommer derfor ikke unna en grunnleggende debatt om beskatning av norske eiere. Selv om selskapsskatten nå er redusert fra 28 til 23 prosent, er utbytteskatten, som kun legges på norske eiere, økt fra 27 til 30,6 prosent. Det hevdes stadig at formuesskatten på arbeidende kapital (all næringsvirksomhet) er redusert, men tallene viser at det ikke har vært noen netto reduksjon i betalt formuesskatt på arbeidende kapital fra 2013 til 2018. Den er økt fra 6,7 til 8,0 milliarder kroner.
Når utbytteskatten kan estimeres til rundt 15 milliarder kroner, betyr det en tidobling av den personlige skattebyrden for norske bedriftseiere etter skattereformen av 2006.
Fra et eiersynspunkt fremstår det som svært urettferdig at norske eiere beskattes klart hardere enn utenlandske og offentlige eiere.
To like bedrifter, en utenlandskeid og en norskeid, begge med en egenkapitalavkastning før skatt på fem prosent, vil ende med svært ulik skattebelastning.
Begge betaler 23 prosent i selskapsskatt, men eieren av den norske bedriften må også betale formuesskatt på verdien av bedriften (fratrukket 20 prosent). For å betale formuesskatten må eieren normalt ta ut mer utbytte. Det betyr at det i praksis blir bedriften som må betale den norske eierens formuesskatt.
Til sammen må den norske bedriften da ut med 20 prosent ekstra skatt sammenlignet med den utenlandske bedriften.
I stedet for 23 prosent skattebelastning i en utenlandskeid bedrift i Norge, har altså en bedrift med norske eiere i dette eksempelet en skattebelastning på 43 prosent.
Dette påvirker naturligvis både investerings – og utviklingsmulighetene for den norskeide bedriften. En norskeid bedrift som driver innen kurs- og reiseliv, har funnet ut at den må legge på 75 kroner ekstra per gjestedøgn for kun å dekke formuesskatten. Dette slipper den nærmeste konkurrenten som er utenlandsk eid.
Det er kanskje ikke så rart at norske eiere blir engstelige for å ta risiko. Formuesskatten kommer nemlig uansett resultat i bedriften. I eksempelet over kunne avkastningen like gjerne vært negativ i et dårlig år. Da ville den utenlandske bedriften ikke betalt skatt, mens den norskeide bedriften fremdeles måtte betalt ut utbytte for å dekke formuesskatten.
Det er spesielt viktig i et konkurranseutsatt høykostland som Norge at vi har eiere som kan og ønsker å satse på å etablere og utvikle bedrifter.
Det er viktig at en del av bedriftene er eid av nordmenn, blant annet fordi de bidrar med kompetanse, innovasjon, kunnskap og sysselsetting. Hovedkontorer, der strategivalg og beslutningsmyndighet ligger, er viktig for utviklingen av norsk næringsliv.
For mange i næringslivet er det uforståelig at det borgerlige flertallet, som har lovet å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, i praksis har økt den for mange.
Men disse partiene har nå fått fornyet tillit, og tre av dem sitter i regjering. De har tre år på seg før neste valg til å fjerne den. Selv Frankrike har klart det, og de brukte bare ett år.
Ingen land det er naturlig å sammenligne seg med, har lenger en ekstra formuesskatt på arbeidende kapital.
Det gjør det ekstra vanskelig for norskeide bedrifter å konkurrere både i og utenfor landets grenser.
Artikkelen er publisert i Aftenposten 25.5.18. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/norske-eiere
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Skattekonkurransen
Skatt i teori og praksis
En gründermelding uten problemanalyse og retning
