Næringsliv

Noen må eie bedriftene, dersom ikke alt skal bli statlig

Vi må akseptere at det finnes nordmenn som eier og driver bedrifter. Går de bedriftene bra, øker formuene, men også verdiskapingen, aktiviteten og sysselsettingen.

Mathilde Fasting

Publisert: 28. oktober 2020

Statsbudsjettet er lagt frem og inneholder en økning av rabattene på arbeidende kapital som til sammen utgjør 1,3 mrd. kroner. Samtidig er to nye forskningsartikler publisert, en fra SSB om ulikhet, og en fra Frischsenteret/NMBU om formuesskatt.

Det er ingen hemmelighet hva jeg mener om formuesskatt og eierskap. Det har jeg skrevet mye om i mange år. Skattedebatten er i gang igjen, men med flere stemmer enn før. Det er bra og bidrar til å få frem flere argumenter og synspunkter.

Her er mine kommentarer til de nye forskningsartiklene. For dem som er interessert i en lengre gjennomgang av analysen fra Frischsenteret og NMBU, har jeg også publisert et Civitanotat. Min kollega Marius Doksheim har publisert et notat om SSBs ulikhetsrapport.

Formuesskatten

La meg ta Frischsenteret/NMBUs analyse først. Frischsenteret/NMBU har undersøkt hva som skjer med timeverkene i små og mellomstore bedrifter når formuesskatten endres. Hovedkonklusjonen, slik Knut Røed ved Frischsenteret uttrykte det i Politisk kvarter 6.10.20, er: «Som gjennomsnitt fører faktisk høyere formuesskatt til at det blir noe flere arbeidsplasser i de bedriftene som eies av de som betaler skatten». Dette er i tråd med oppsummeringen i rapporten som fulgte med forskningsartikkelen til Nærings- og fiskeridepartementet, som hadde bestilt analysen.

Frischsenteret/NMBUs analyse har sett på et utvalg av bedrifter der median betalt formuesskatt er 29 000 kroner (gjennomsnittet er rundt 50 000 kroner) og hvordan mindre justeringer i formuesskatten har påvirket sysselsetting i disse bedriftene. Men er det riktig at formuesskatten bidrar til økt sysselsetting, slik forskerne konkluderer med?

Det er ikke empiriske funn i analysen som viser at skjerpet formuesskatt gir økt sysselsetting. Dette er en antagelse som Frischsenteret/NMBUs forskere legger til grunn. Det er langt fra gitt at forutsetningen som de har gjort, om at funnene deres kan speilvendes, er riktig. Når det man vil måle utfallet av (endret timeverk), er vesentlig dyrere enn det man mener er den utløsende faktor (endret formuesskatt), vil man normalt ikke finne store utslag i den enkelte bedrift. Det gjør heller ikke forskerne, og de finner kun utslag i den siste perioden de analyserer, fra 2013 til 2017, og ikke i den første fra 2007 til 2011. Sysselsetting kan påvirkes av mange forhold som ikke har noe med formuesskatt å gjøre.

I tillegg har Frischsenteret sett på formuesskatt og likviditet. Forskerne mener at økt formuesskatt for mange av bedriftene fører til mindre uttak av lønn og utbytte. Over tid er det urimelig å legge til grunn at økt skatt på eier ikke vil få noen virkning på bedriften som følge av økt uttak av eierlønn eller utbytte for å betale skatten. Hvis dette ikke er urimelig, bør forskerne forklare hvorfor.

Det bør generelt ringe en bjelle når man får presentert en analyse som sier at økt formuesskatt fører til økt sysselsetting og til at eiere tar ut mindre utbytte og lønn. Hadde dette vært tilfellet, ville det bare være å øke formuesskatten, uten at det ville gå ut over bedriftenes investeringsmuligheter.

Frischsenteret/NMBU har ikke sett på hvordan formuesskatten virker for vekstselskaper, kapitaltilgang og norsk eierskap. Det hadde vært et mer interessant forskningsoppdrag.

Hvert år betales det formuesskatt på norsk næringslivs egenkapital i størrelsesorden 10 milliarder kroner. Dette er penger som kunne vært investert i eksisterende og nye bedrifter.

Det som er formuesskattens mest skadelige virkning, i tillegg til forskjellsbehandlingen av norske og utenlandske eiere, og at den må betales også når bedriftene går med underskudd, er at den bremser bedrifter som ønsker å ekspandere. Bedrifter som skal ekspandere og ansette mennesker, trenger kapital. De får lån gjennom banker, og de får egenkapital gjennom emisjoner og tilbakeholdt overskudd. Skal en gründerbedrift eller en eksisterende bedrift få penger inn, er det viktig at den blir priset høyt, slikt at egenkapitalen som bedriften henter i markedet, blir billigst mulig. Jo mindre likvid aksjen er (slik en unotert aksje er), jo dyrere blir egenkapitalen som bedriften har mulighet til å få. Konsekvensen er at så lenge bedriften ikke noteres, vil kapital normalt bli dyrere, noe som kan bremse mulighetene for lønnsom ekspansjon. I tillegg er det slik at det er norsk privat risikokapital som bidrar når små bedrifter skal vokse. I emisjoner på under 100 millioner kroner er det nesten utelukkende norske investorer involvert, og her mister vi hvert år rundt 10 mrd. kroner i investeringskapasitet, fordi investorene må betale formuesskatt.

Men det Frischsenterets analyse viser, og som stemmer bedre med bedriftseieres egen oppfatning, er at formuesskatten bidrar til en såkalt omplasseringseffekt. Det vil si at investorer søker å investere i formuesgoder som har lavere skattemessig formuesverdi enn børsnoterte aksjer, som unoterte aksjer eller hus og hytter. Det viser en viktig svakhet ved formuesskatten. Norske investorer er rasjonelle, så jo høyere formuesskatt, jo mer investerer de i unoterte aksjer og jo mindre investerer de i børsnoterte aksjer. Dermed sparer de kanskje formuesskatt, men Norge går glipp av fungerende markeder for omsetning av aksjer og tilgang på kapital.

Ulikhet

Så over til SSBs analyse av ulikhet. SSB-forsker Rolf Aaberge og hans kolleger står bak en ny rapport om ulikhet i Norge. De har funnet ut at ulikheten er mye høyere enn antatt i Norge, dersom tilbakeholdte overskudd i selskaper inkluderes i eiernes personinntekter.

Det er flere ting å si om denne måten å måle ulikhet på. For det første disponerer ikke eierne tilbakeholdte overskudd i virksomhetene sine på samme måte som inntekter de har personlig. Skattejurist Bettina Banoun har skrevet flere innlegg som forklarer forskjellene mellom eiere og aksjeselskaper. Særlig vesentlig er det at de må betale utbytteskatt på 31,68 prosent, noe som reduserer det de kan disponere. Det legger ikke SSB-forskerne nok vekt på. Eiere betaler nesten samme marginalskatt som lønnsmottakere, 46,7 prosent. I et svar i DN 15.10.20 skriver forskerne:

«Men om og eventuelt hvordan denne formuesøkningen vil bli beskattet, er det ingen som vet. Det vil også avhenge av eventuelle fremtidige endringer i skattesystemet. Derfor har vi ikke trukket fra en hypotetisk fremtidig skatt i alle våre beregninger, men i artikkelen vår har vi gjort en beregning av inntektsulikhet der også tilbakeholdt eierinntekt er skattlagt med samme skatteprosent som utbytte.»

Denne antakelsen virker merkelig. Vi har utbytteskatt i Norge, og det er ikke noe som tyder på at den vil avskaffes med det første. Snarere har den vært økt siden den ble innført i 2005.

Dette er en politikk som nesten hele Stortinget står bak. Skattereformene har bidratt til at kapital settes i produksjon i verdiskapende virksomheter, og at det lønner seg å ta ut minst mulig utbytte til personlig forbruk. Utbytteskatt og fritaksmodellen, det at AS’er kan utbetale utbytter til holdingselskaper uten skatt så lenge pengene ikke utbetales til eiere, bidrar til at kapital ikke låses inne i etablerte bedrifter, men kan brukes til å skape virksomhet og arbeidsplasser også andre steder. Men det er feil å tro at det ikke betales noe skatt. Overskuddet er beskattet allerede i det underliggende AS’et med 22 prosent, og utbytteskatten sikrer mer skatt når penger tas ut til privat bruk.

For det andre er det ikke mulig å sammenligne SSBs ulikhetsberegning med tallene fra andre land. Dersom eierne beholder overskuddene i selskapene, betyr det at formuene øker. Dermed er det heller ikke uproblematisk kun å analysere inntektsulikheten, slik SSB har gjort. Det kan bli dobbelttelling, dersom man både legger til tilbakeholdt overskudd og tar med gevinster ved salg av eierandeler når de kommer til beskatning privat.

For det tredje betales det skatt av privat forbruk. Aaberge sier til Aftenposten/E24 at forskning viser at selskapene bruker penger på hytter, biler, båter og annen forbrukskapital som eierne bruker personlig. Til det er å bemerke at aksjeselskapers kjøp av eiendeler som benyttes av eierne, ikke er skattemessig gunstig. Fordelen som brukeren har, beskattes hardt, og misbruk fører til ekstraskatt.

Et velfungerende og solid privat næringsliv er grunnlaget for mange arbeidsplasser i Norge. Går bedriftene bra, øker formuene, men også verdiskapingen, aktiviteten og sysselsettingen. Ulikheten, målt på denne nye måten, øker når bedriftene beholder overskuddet. Men ulikheten går ned når de taper penger. Jeg vil heller ha et solid privat næringsliv som sysselsetter så mange som mulig, enn en teoretisk analyse som sier at ulikheten øker når bedriftenes overskudd øker.

Det er faktisk slik at dersom ikke staten eller utlendinger skal eie alle bedriftene i Norge, må vi akseptere at det finnes nordmenn som eier og driver bedrifter. Går de bedriftene bra, øker formuene, men også verdiskapingen, aktiviteten og sysselsettingen.

Innlegget er publisert hos Minerva 26.10.20.

Publisert: 14. desember 2022