Hvorfor er mange kommentatorer så lite interessert i norsk verdiskaping?
Kommentator Hans K. Mjelva bidrar til en feilaktig oppfatning av verdiskaping og bedriftseierskap ved å omtale mange rike mennesker som gjerrige som lurer bort penger for å slippe å betale skatt. Om et slikt bilde fester seg, er det uheldig., skriver Mathilde Fasting i Bergens Tidende.
Publisert: 11. september 2020
«Kvifor er mange rike folk så gjerrige,» er tittelen på en kommentar av Hans K. Mjelva i BT 3. september. Utgangspunktet hans er at noen har valgt å flytte formuen ut av landet, og at et par andre har valgt å flytte til Bø i Vesterålen – i begge tilfeller for å spare formuesskatt.
Tittelen på Mjelvas kommentar feller en moralsk dom over mennesker med formue, som ikke stemmer.
Mennesker med store formuer har investert en stor del av pengene sine i næring. De betaler inntektsskatt, kapitalinntektsskatt, selskapsskatt fra virksomhetene sine og formuesskatt.
Mjelva skriver at rike har mer enn de klarer å bruke, og stusser over at de likevel vil spare skatt. Han forstår ikke at privatøkonomien kan være svært romslig, selv om den bare utgjør promiller eller noen få prosent av formuen.
Personene han nevner, har mer enn 100 millioner i netto likningsformue, og som gruppe har disse investert 93 prosent av formuen i næringsrelatert virksomhet. De aller rikeste har antakelig over 99 prosent av formuen sin i næringsvirksomhet.
Det er også nødvendig å påpeke noen faktiske feil i Mjelvas kommentar. Det er ikke riktig at betalt formuesskatt har gått ned etter 2013. Provenyet, det vil si inntektene til staten, har gått opp, og det skyldes delvis økte verdsettelser av formuesgrunnlagene.
Etter 2013 har 97 prosent av økningen i betalt formuesskatt kommet fra personer som eier bedrifter og næringsvirksomhet.
Videre er det slik at det en bedriftseier eventuelt sparer i formuesskatt, kan bidra til at bedriftene han eier, blir mer solide og kan reinvestere i ny virksomhet. Det fører igjen til flere skatteinntekter til fellesskapet.
Det er altså ikke slik Mjelva påstår, at det å betale litt mindre i formuesskatt, betyr at man bidrar «minst mulig til fellesskapet» – det kan tvert om bli mer, fordi vi får flere og tryggere arbeidsplasser og bedrifter.
Man er heller ikke imot å betale mye skatt, selv om man mener at skattesystemet kan forbedres.
Mange eiere kan ikke bare selge litt aksjer for å betale formuesskatt. En som eier et hotell, en fabrikk eller annen næringsvirksomhet, vil normalt ikke kunne selge unna litt for å dekke skatten. Den vanlige måten å dekke formuesskatten på, er å ta ut utbytte fra driften i AS-et.
Få vil få ja fra banken, dersom de vil låne penger til å betale skatten. Store investorer med diversifiserte porteføljer har noe mer fleksibilitet, men om eiere over tid bare skulle selge aksjer for å betale formuesskatten, slik Mjelva antyder, vil det være ødeleggende for eierskapet over tid.
Mange eiere sitter med unoterte aksjer som ikke uten videre kan omsettes. Formuesskatten hindrer blant annet ekspansive bedrifter som trenger kapital, men har lav omsetning.
Dessuten betales formuesskatt av alle som har netto formue over bunnfradraget på 1,5 millioner kroner. Det gjelder selvstendig næringsdrivende, eiere av bedrifter og til og med boligeiere.
De norske aktive, private eierne utgjør stammen i norsk næringsliv. Grunnlaget for lønnsomme arbeidsplasser over hele landet hviler på de små og mellomstore bedriftene. Private eiere investerer også i sitt eget nærområde, og jeg tror ikke lokalbefolkningen da opplever dem som «gjerrige».
Holdninger til privat eierskap og verdiskaping er viktig. Det er avgjørende at vi forstår og anerkjenner den private eierrollen, og dens betydning for samfunnet. Flere bedriftseiere peker på negative holdninger som gjerne fremkommer i den politiske retorikken.
Slik formulerte en av dem seg: «Det er ingen takknemlighet for at noen satser, tar risiko og skaper verdier og arbeidsplasser i Norge. eller at man verdsettes som eier. Vi som norske eiere er nesten blitt et skjellsord.»
Det er alvorlig når Mjelva skriver om «triks i boken» de rike bruker. Det etterlater inntrykk av ulovligheter. Men det er helt legitimt og viktig at bedrifter ikke betaler mer skatt enn de skal. Man kan ikke betraktes som uetisk for det.
Mjelva bidrar til en feilaktig oppfatning av verdiskaping og bedriftseierskap ved å omtale mange rike mennesker som gjerrige som lurer bort penger for å slippe å betale skatt.
Om et slikt bilde fester seg, er det uheldig.
Jeg er enig i at Trond Mohn fortjener honnør for at han er så sjenerøs. Men han er ikke, som Mjelva påstår, et «unntak». Det fins mange velstående mennesker som gir bort veldig mye til gode formål. Noen snakker mye om det – andre gjør det ikke.
Og for ordens skyld: Civita er en ideell organisasjon, som mottar økonomisk støtte fra mange private bidragsytere.
Innlegget var publisert i Bergens Tidende 9. september 2020.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
Skattekonkurransen
Skatt i teori og praksis
Mediene må skjerpe seg
