Næringsliv

Den misunnelsesverdige norske sparebankmodellen

Nok en gang stormer det rundt Swedbank. På nytt peker mange svensker på den frie norske sparebankmodellen, i misunnelse. Det er ikke uten grunn. Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 11. april 2019

Den senere tids mistanke om at også Swedbank kan ha vært involvert i hvitvasking av penger gjennom sin virksomhet i Baltikum har sendt sjokkbølger gjennom styrerommene i svenske sparebanker.

De 59 såkalte frittstående svenske sparebankene er, med ett unntak (Sparbanken Syd), i realiteten bundet fast i både armer og føtter til storbanken Swedbank. Dels som deleiere, og dels gjennom svært omfattende samarbeidsavtaler. Dette har gjort de lokale sparebankene totalt avhengige av Swedbank – strategisk, teknologisk og økonomisk.

Nå frykter mange for at Swedbanks aksjekursfall og omdømmetap skal slå inn med full kraft over på de lokale sparebankene, som befinner seg i et skjebnefellesskap med den mer risikoutsatte storbanken.

Sporene skremmer: Swedbank ble til gjennom én storfusjon av lyst, mellom Sparbanken Sverige og Föreningssparbanken i 1997, og én storfusjon av nød, mellom en rekke sparebanker etter den svenske bank- og finanskrisen i 1992 – som resulterte i Sparbanken Sverige.

Men det som egentlig skjedde i 1992, i økonomisk forstand, var at de mer solide lokale sparebankene, gjennom deltagelse i fusjonen, reddet de mer tapsutsatte store sparebankene fra å gå konkurs. Under finanskrisen 2008-2009 skjedde noe tilsvarende: Swedbank ble hardest rammet av de svenske storbankene, og tapene måtte i stor grad bæres av de samme lokale sparebankene. Denne gang i rollen som eiere.

Grunnen til at mange i Sverige nå misunner oss i Norge, handler også om den mest markante forskjellen mellom det norske og det svenske finansmarkedet: det langt større innslaget av reelt frittstående og selveiende lokale og regionale sparebanker. Dette norske særpreget bidrar, mer enn noe annet, til at Norge har en mer vital, desentralisert og mangfoldig finansnæring sammenlignet med Sverige.

Men, slik har det ikke alltid vært.

Veiskillet inntraff på 1980-tallet. Gjennom 80-tallet ble det i Norge gjennomført viktige reformer som likestilte rammebetingelsene for sparebanker og forretningsbanker. Parallelt ble detaljregulerte utlån og renter politisk avviklet.

Likestillingen bestod dels i å gjøre sparebankene skattepliktige på lik linje med forretningsbankene, og dels gjennom en ny sparebanklov som åpnet opp for utstedelse av grunnfondsbevis, for å utligne forretningsbankenes tidligere særfordeler i egenkapitalmarkedet.

Disse reformene har i ettertid hatt stor betydning for den virksomme konkurransen og mangfoldet i den norske finansnæringen. I tillegg har bankenes felles åpne betalingssystemer og effektiv konkurranse bakover i verdikjeden, blant IT-leverandører og datasentraler, bidratt til at norske sparebanker ikke har følt det samme fusjonspresset som i Sverige.

Dessuten har gjentatte sammenlignbare kundetilfredshetsundersøkelser over tid vist at de lokale sparebankene scorer konsekvent høyere enn storbankene. Også med tanke på kostnadseffektiv drift, resultater og soliditet gjør de norske sparebankene det godt, og de utgjør erfaringsmessig den minst kriseutsatte delen av det norske banksystemet. Det siste er også med på å underbygge landets finansielle stabilitet i et makroøkonomisk perspektiv.

Det mange i Sverige også trekker frem i lengselen etter den norske sparebankmodellen, er hvor viktige et desentralisert nettverk av sparebanker er for å fremme vekst og utvikling i mange norske lokalsamfunn. I Norge har mange lokale sparebanker, med røtter i distrikts-Norge, også lyktes med å styrke sin virksomhet gjennom knoppskyting i flere nærliggende byer og tettsteder.

Her er kontrasten til Sverige stor: De lokale svenske sparebankene er avtalemessig forhindret fra å åpne kontorer overalt hvor Swedbank har egne kontorer.

I Sverige frykter nå flere lokale sparebanker for sin fremtidige eksistens, hvis Swedbank for eksempel skulle bli kjøpt opp av en annen storbank. På den annen side kan det også tenkes at de lokale sparebankene vil se seg best tjent med å kjøpe seg opp i Swedbank, og dermed fullbyrde fusjonslogikken.

Men dette kan fort bli et valg mellom pest og kolera, som ingen har grunn til å misunne.

Innlegget var publisert i Minerva 9. april 2019.