Markedsfundamentalisme finnes ikke i Norge

Publisert: 17. april 2019

Det er riktig og viktig at politikere er opptatt av å forsøke rette opp i markedssvikt. Det er også riktig at en velfungerende markedsøkonomi fordrer en sterk stat, men noe annet har verken Kristin Clemet eller andre i Civita hevdet. Derfor blir det misvisende når Roman Eliassen antyder at vi mangler en forståelse av statens rolle. Det er riktig at det finnes retninger innen tenkningen om markedsøkonomi, som sier at alt ordner seg så lenge staten gjør minst mulig og regulerer minst mulig. Men slike ideologiske standpunkter finnes knapt i Norge — og heller ikke i Civita.

Det har den siste tiden oppstått en debatt om norsk næringspolitikk. Det får frem skillelinjer i politikken, og viser hvor ulikt forskjellige partier og aktører tenker om næringsliv og verdiskapning. På den ene siden dreier debatten seg om «holdninger» eller «ideer» om næringslivets betydning i den norske samfunnsmodellen. Etter min mening avslører særlig ofte venstreintellektuelle en manglende forståelse av hvor markedsøkonomisk orientert det norske samfunnet er – og betydning det har for norsk velferd.

På den annen side har det den siste tiden oppstått en økonomisk debatt om hva verdiskapning innebærer. Det dreier seg blant annet om det misvisende begrepet «velferdsprofitører» eller synet på aktiv næringspolitikk. Det er riktig at vi løser mange ting i fellesskap i Norge. Etterspørsel etter mange velferdstjenester er organisert gjennom at vi betaler skatt, og at det offentlige er kjøper på vegne av oss. Det offentlige kjøper — for våre felles skattepenger — for eksempel masse medisinsk utstyr, veibygging, ferjer, barnehager, mat, forsvarsmateriell, velferdstjenester og så videre. Eliassen synes å mene at hvis noen tjener penger på dette, så driver de med verditaking – ikke verdiskaping. Det er selvsagt viktig at det offentlige som kjøper opptrer profesjonelt, og det er viktig at konkurransen mellom, og reguleringen av, leverandører er god. Det fordrer politikk og regulering.

Dessuten er det ikke alle tjenester, for eksempel innenfor helse og grunnleggende utdanning, som det er hensiktsmessig at leveres av private aktører. Likevel blir en renere ideologisk tilnærming, som tilsier at offentlige midler ikke må gå til profitt, svært radikal. Ideell sektor frontes ofte som annerledes enn offentlig eller privat tilbud. Det kan ha en verdi i seg selv, men selv ideell sektor er vanskelig å skjerme totalt fra profitt. Hvis det offentlige, eller ideelle, skal ta over all drift og leveranse, er det ikke usannsynlig at kvaliteten på velferden vil svekkes. Skatteviljen kan avta – og vi får nettopp den todeling mellom folk med høyere inntekter, som ordner velferd privat, og et offentlig og sosialistisk organisert tilbud for de med lavere inntekt på den andre siden.

Grunnen til at tilhengere av markedsøkonomi forsvarer profitt er ikke et ønske om at noen få skal kunne bli svært rike. Alle – både arbeidere og de som investerer – ønsker avkastning eller lønn. Skal man oppnå det må man levere noe folk etterspør og ønsker. Når man lykkes med det bygges velferd, tillit og relasjoner.

Verken ideer som utdefinerer privat kapital fra tjenesteproduksjon, eller forslag om at politikere igjen skal satse på mer selektiv næringspolitikk, vil sikre framtidas arbeidsplasser og bærekraftig velferd. Det utelukker ikke sterk satsing på forskning, eller innovasjonsløsninger hvor staten er aktiv. Likevel vil vi ikke lykkes med næringspolitikken hvis vi bare frykter markedssvikt – og ikke har et kritisk blikk på at sterk politisk innblanding også kan gå veldig galt. Historiske erfaringer med aktiv næringspolitikk tilsier dette.

De omstillingene vi står overfor i norsk næringsliv løses ikke bare av en desentralisert markedsøkonomi alene. Men en slik tilnærming er det ingen betydelige aktører som har i dagens Norge. Derimot ser vi på norsk venstreside at mer aktiv næringspolitikk har vind i seilene. At disse kreftene ikke i nevneverdig grad er opptatt av å lære av historiske feil er bekymringsverdig. Det er ikke blind tro på markedsøkonomi som er problemet i Norge. Det er snarere økt innflytelse til en radikal venstreside med ukritisk tilnærming til hva politikere kan og bør løse i norsk velferd- og næringslivsutvikling, som kan bli problematisk. Det har svekket norsk økonomi og arbeidsplasser i alvorlig grad før – for eksempel da den mer radikale venstresiden sto sterkt på 1970-tallet – og vil med sannsynlighet gjøre det igjen, om man ikke har en mer kritisk tilnærming.

Artikkelen er publisert hos Manifest tidsskrift 15.4.19.

Publisert: 23. mars 2023