Jobbskaperne
De som skal skape jobber, må takle usikkerhet og risiko. Det lærer ikke norske elever og studenter i dag, skriver Mathilde Fasting på Minervanett.no.
Publisert: 18. januar 2017
I år fulgte jeg statsministerens tale med ekstra interesse. Rett før jul ledet jeg nemlig en Civitafrokost, der temaet var statsministrenes nyttårstaler. Bjørn Magnus Berge har samlet alle talene fra krigen og frem til i dag. Han har karakterisert hver av dem ved det som er blitt stående i ettertid. Noen av klassikerne er Brundtlands Nabokjerringa, Solbergs Nye ideer, bedre løsninger, eller essensen av Norge: Det er typisk norsk å være god!
Erna Solbergs nyttårstale i år handlet om jobbskaperne. Hun slo et slag for betydningen av privat næringsliv og forklarte hvorfor verdiskapingen som foregår her, er helt vesentlig for gode velferdsordninger.
Men skal statsministeren lykkes i sitt mål om å gjøre Norge til et bra land å drive verdiskaping i, må hun spørre hva som gjør at noen lykkes mens andre ikke gjør det. Dette handler om gode rammebetingelser for å drive næringsliv, i sin essens en fungerende markedsøkonomi, og det handler om kunnskap.
I rapporten Norske eiere skriver jeg om hva det fungerende næringslivet gjør, hvordan de tenker og hva som inspirerer og motiverer dem til å skape arbeidsplasser og til å drive gode bedrifter. Et gjennomgangstema er troen på ideer, evnen til å kommersialisere dem, langsiktighet og vilje til å ta risiko og å leve med usikkerhet.
Norge har mange gründere, og statsminister Solberg har helt rett i at det er viktig at de lykkes. Men vi må også akseptere at de kan feile. Som hun en knapp uke senere sa på NHO-konferansen Made in Norway: ”I Norge skal det være lov både å feile og å lykkes, men det er viktig at det er flere som lykkes enn de som feiler i årene fremover. Hvis ikke, klarer vi ikke omstillingen.”
Hva betyr dette? Det betyr at svært mange flere mennesker må takle usikkerhet. En fast ansettelse, tariffavtaler og trygge rammer er ikke det som kjennetegner det å starte virksomheter, drive dem frem og få suksess. Snarere er det å ta sjanser, uten å vite om det kommer til å gå bra eller ikke.
Dette handler om utdanning og om rammebetingelser for å drive næringsvirksomhet. En viktig rammebetingelse er skatt. Det har jeg skrevet om i Norske eiere, og min kollega Villeman Vinje har foreslått en skattereform i denne sammenheng.
Erna Solberg avsluttet sin NHO-tale med å si at politikken fremover vil skille mellom de som tror på norsk privat eierskap og de som ikke gjør det. Jeg tolker dette som en tilslutning til en oppfølging av skattereformen, der det nåværende stortingsflertallet går inn for en utfasing av formuesskatt på arbeidende kapital.
Men skatt er ikke nok. Å takle usikkerhet er vel så viktig. I et arbeidsliv som fremover har færre faste rammer, og som krever mer omstilling, vil flere måtte leve med usikkerhet. Det gjelder særlig mennesker som vil starte virksomheter eller satse på nye ting i eksisterende virksomheter.
Det er enklere å endre skattereglene enn å endre måten vi tilegner oss kunnskap på. Hva lærer norske elever og studenter om usikkerhet i dag? Lærer de å tenke kritisk og kreativt, gjennom en undervisning som utfordrer dem til å tenke selvstendig? Blir studentene forberedt på det som venter dem i yrkeslivet?
For enkelte av dem som entrer arbeidslivet i dag og i tiden fremover, blir fast ansettelse og gullklokke en usannsynlig yrkerskarriere. Det vil derfor være de som takler å leve med usikkerhet gjennom å se og gripe muligheter, som vil ha størst sjanse til å lykkes. De vil også være det Erna Solberg kaller for jobbskaperne.
Hva betyr egentlig kompetanse, og hva slags kompetanse vil bli viktig? Jeg tror ikke løsningen her vil handle om egne entreprenørfag i skolen eller ved universiteter og høyskoler. Jeg tror det handler mer om hvordan du lærer enn hva du lærer. Neste gang du hører om kunnskapssamfunnet, og at vi skal leve av kunnskap i fremtiden, vil jeg være mer opptatt av hvordan enn av hva.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva tirsdag 17. januar 2017.