Blinde markeder – fremsynt stat?
Norsk økonomi er ikke tjent med en politikk som bygger på overdreven tiltro til staten som retningsviser og pionér for innovasjon. Lars Peder Nordbakken i Dagens Næringsliv.
Publisert: 23. mai 2019
Den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato har for lengst oppnådd internasjonal stjernestatus, spesielt i sitt nye hjemland England, for sine motstrømstanker om å gjenreise staten som en ledende innovasjonskraft. Mazzucato lyttes til av mange, også av Norges forskningsråd, hvor hun også deltar i en rådgivende ekspertgruppe.
Gjennombruddet kom med boken «The Entrepreneurial State» (2013), som i hovedsak er en revisjonistisk historiefortelling om den amerikanske statens teknologiske pionerrolle, som, ifølge Mazzucato, muliggjorde Iphone, Googles søketjeneste og en rekke andre teknologibaserte suksesshistorier.
Siden Mazzucato hverken har utviklet noen systematisk teori eller kan vise til testbare empiriske funn, har hun lagt desto større vekt på å benytte seg av fortellingens påvirkningskraft. En av hennes mest kjente påstander er denne: «alt som er ‘smart’ med Iphone, som internett, gps-teknologi og touchscreen, er teknologier som er utviklet ved hjelp av offentlig finansiert forskning».
Problemene oppstår når slike påstander ledsages av antydninger om at grunnleggende teknologier er tilnærmet det samme som ferdigutviklede produkter, og at næringslivets egeninnsats i innovasjonsprosessen er heller beskjeden og av annenrangs betydning. Eller som en rådgiver i Tankesmien Agenda nylig uttrykte det: «Offentlige aktører utviklet de ulike løsningene. Apple satte dem sammen til ett produkt. Staten har dermed ikke bare tilrettelagt markedene, men skapt dem».
Slik ender vi opp med en urealistisk forståelse av reelle innovasjonsprosesser. Den egner seg ikke til stort annet enn å spissformulere ideologisk ønsketenkning.
Forskning er ikke det samme som innovasjon. Innovasjoner handler om å iverksette nyvinninger gjennom markedsprosesser, hvor det er samspillet mellom bedrifter og kunder, tilbud og etterspørsel, som spiller hovedrollene i den verdiskapende utvelgelsesprosessen. Slike åpne og dynamiske prosesser er ikke mulige uten generelle spilleregler som skaper produktive incentiver og fremmer virksom konkurranse.
Men dette stemmer dårlig med Mazzucatos tolkningsskjema, siden det beviselig aldri har eksistert noen stat som har vært i stand til å designe og «skape» slike markedsprosesser, som for øvrig er helt uunnværlige for verdiskapende innovasjon.
Ubalansen i Mazzucatos fortelling blir overtydelig når hun hevder at «markeder er blinde» og at «den utviklingsretningen markedet anviser, ofte representerer et suboptimalt resultat i et samfunnsperspektiv», samtidig som hun avviser betydningen av politiske tiltak for å korrigere for både markedssvikt og statssvikt. For Mazzucato er slike korrigerende tiltak å regne som overflødig småpusling og et blindspor i forhold til det som virkelig teller: En fremsynt stat som skaper nye muligheter gjennom å bli satt i stand til å innta en samlende lederrolle for å utvikle samfunnet i en bestemt retning, og som er rustet til å påta seg den risikoen som er forbundet med store samfunnsløft og satsing på banebrytende forskning og teknologiutvikling.
Mazzucato skuffer nok enkelte når hun til stadighet understreker at dette ikke handler om sosialisme eller en ny type industripolitikk eller næringspolitikk. Ifølge Mazzucato handler det tvert imot om å beskrive det hun hevder at hennes entreprenørstat (USA) «allerede har drevet med i løpet av de siste tre tiårene i forbindelse med utviklingen av datamaskiner, internett, smarttelefoner osv.»
Men det viser seg at også historiefortellingen halter. Mazzucato er ikke bare blitt kritisert for overdrivelser, men også for flere faktafeil og utelatelser med en statsaktivistisk slagside, samt for systematisk å feiltolke utilsiktede positive ringvirkninger av offentlig finansiert forskning som bevisst tilsiktede resultater.
Mest oppsiktsvekkende er likevel Mazzucatos undervurdering av gründere og unge innovative vekstbedrifter, til tross for sterke empiriske indikasjoner på at de aller fleste radikale innovasjonene kommer fra nettopp slike virksomheter.
Kritikken til tross: Det finnes også noe å lære av Mazzucatos tenkning når det gjelder å mestre store samfunnsutfordringer, slik jeg har utdypet i et Civita-notat. Men det forutsetter at hennes tenkning tilføres mer liberale og markedskonforme spilleregler i grensesnittet mellom politikk og marked.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 20. mai 2019.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
